Makabert og ekstravagant teater med Perfume Genius i manesjen
Å få et definitivt gjennombrudd med plate nummer tre er vanskelig, på grensen til umulig, men det har skjedd før. Dog er det å holde ut en av de største bragdene ved å senere oppnå suksess. Er man fulltidsmusiker må dette kreve nerver av stål. Av og til reflekterer jeg over at jeg er virkelig glad for at enkelte musikere orket, at de ikke ga opp. En av disse er Perfume Genius, eller Mike Hadreas som Seattle-musikeren egentlig heter.
Det skal saktens sies at Perfume Genius ikke har vært uten en fanskare siden plate én i 2010. Han har vært en yndling for den melankolske hipsteren lenge, med velkomponerte låter som er strippet ned til basics som vokal og piano. En foruroligende vakker stemme til tross, han klarte ikke helt å fascinere tvers gjennom. Men potensialet har liksom alltid ligget der uforløst, på en nesten irriterende måte.
Heldigvis er det flere som har sett og hørt talentet. Matador, et av de definerende plateselskapene for uavhengig rock og pop, huket tak i Perfume Genius og gjorde det som måtte gjøres: De ga ham midlene til å gjøre det ordentlig og virkelig stort, noe som har resultert i platen «Too Bright». Bak en tidligere tilsynelatende rolig, innesluttet og nostalgitung artist skjuler det seg altså et aldri så lite monster, en som vil opp og frem, en som vil være synlig og i fokus. Det åpenbarte seg med «Queen», førstesingelen fra albumet, som er cocky og lyser av selvtillit og ekstravaganse. Det er nærmest en rockeballade i ekte barokk åttitallsstil, som hele tiden balanserer på kanten av hva som er for mye. Herfra fortsetter historien med neste låt «Fool», som starter like nonchalant som låten før, men viser et enda større spekter. Den viser en evne til å lage noe fengende og litt cheesy, som kombineres med tilbakeholdenhet og et vokalspekter som slår en i bakken. Dette er musikk en bare vil fortsette og fortsette å høre på.
Pianoballadene har også sin plass på «Too Bright», men de er nå en del av noe langt større enn før. Det er en del av den nye lyden til Perfume Genius, men også av den nye personaen han inkarnerer — en mer teatralsk person med hodet på et langt mer makabert og dystert sted. Overgangen fra milde og behagelige «Don’t Let Them In» til «Grid» er nesten brutal, men gir også mening i artistens univers. Skrikene som flyter inn og ut av låten bygger igjen oppunder det nye mørket i ham. Musikkvideoen, en absurdistisk morsom sak, viser en artist i forstyrrende omgivelser, glisende med blod i kjeften. Det er teater, og Perfume Genius styrer showet. Han leker seg også med langt mer enn akustiske elementer denne gangen. Og spesielt den kraftige, uredde perkusjonen kommer godt med, i tillegg til de elektroniske elementene som gjør låter som «Queen», «Fool» og «Grid» til det de er. Et av de mest oppslukende momentene kommer på låtene «Longpig» og «I Am A Mother», som simpelthen ikke kan sammenlignes med annet enn svenske The Knife, på to helt forskjellige måter. Førstemann er sterk, elektronikabasert, kjølig - andremann langdryg og melankolsk med vokalen i slow motion.
«Too Bright» er intet mindre enn et fascinerende verk fra ende til slutt, og ingenting er bedre enn en sann overraskelse når en aller minst skulle vente det.
OPPGJØR: Perfume Genius, eller Mike Hadreas som han egentlig heter, tar blant annet et oppgjør med homofobi på sin tredjeplate. Det er en plate som bør opp-dages av et større publikum enn de innsert hipsterkretser, skriver BTs anmelder.