«Fargeløs». Slik kan multikunstner Kim Hiorthøys siste utgivelse beskrives, men det betyr ikke at den ikke er rik på nyanser. «Dogs» er et enklere og mer direkte album enn tidligere utgivelser, men denne gangen er Hiorthøy langt mer ambisiøs med sine subtile virkemidler.
Tangenter danner basisen for de ni sporene. Lydbildet er knusktørt, og friksjonen er å finne i hver eneste tone. Melodilinjene er enkle, men små synkoper og endringer i tonearten holder lytteren på tå hev. En ørliten disharmoni her og der bryter fortellinger, og gir de enkle komposisjonene verdifull uro og motstand. «Dogs«' ambiente folketoner fyller hver eneste krik og krok i lydbildet med sin mektig og gjennomtrengende klang; hver tone gjaller med en kraft som truer med å rokke ved hele fundamentet for innspillingene. De musikalske tablåene er bleke og rene, men den pulserende klangen tvinger lytteren stadig dypere inn i musikken, alltid med en advarsel om at undergangen bare er sekunder unna. Likevel rir komposisjonene stormen av, hver eneste gang. Det er lett å trekke paralleller til Jan Johanssons økonomiske gjendiktninger av svenske og russiske folkeviser, men disse er kun overflatiske. Hiorthøy gir også små hint til at det foregår noe på utsiden av det musikalske rommet vi befinner oss i, som vi ikke kan ta del i. Dette gir de repetitive melodiene en ekstra dimensjon; de blir både tvangstrøyer og livliner på én og samme gang,
«Dogs» strekker seg stadig høyere, men det er hele tiden en undring i uttrykket, som om albumet selv ikke helt vet om det vil klare å nå opp i himmelen. Det er vanskelig å ikke heie på forsøket.