I den mye omtalte doktorgradsavhandlingen om Marion Ravn og Marit Larsens iscenesettelser i offentligheten, ble det gjort et stort poeng av hvordan rollene deres var negative avtrykk av hverandre. Ravn må være sort og slem fordi Larsen er blond og uskyldsren. Dette tror jeg enkelt og greit er galt.
Ideen om Marion Ravn sin personlighet ble skapt lenge før Marit Larsen solodebuterte i 2005. Ravn sin persona i norsk offentlighet ble beseglet etter en uheldig opptreden på Torsdagsklubben i 2002, der en feilslått spøk gikk ut over kassaarbeidere på Rimi. Da samarbeidet med Meat Loaf (!) gikk i dass, og karrieren gikk i stå, var derfor den norske skadefryden ikke spesielt vanskelig å påkalle.
Siden har veien vært bratt for Marion. Man skal imidlertid ikke kimse av botsøvelsen som er «Hver gang vi møtes», og med fjorårets egenfinansiert langspiller, den Ida Jenshus-aktige «Songs from a Blackbird», var mye tilgitt. Denne transformasjonen fullbyrdes med høstens «Scandal Vol. 1». Men hvordan låter det?
Platen fortsetter der den forrige slapp. Kledelig og veluraktig poprock med fordringer fra Stevie Nicks og Cat Stevens. Velorkestrert og velprodusert, med en velsignet stemme i front. Førstesingelen «In dreams» er pophåndverk fra øverste hylle, mens tittellåten innvarsler nye og mer dissonante linjer i Ravns kunstnerskap, om det går an å si det. For det er stadig, etter alle disse årene og alle disse «åpenhjertige» intervjuene, noe identitetsløst over artisten Marion Ravn. Som om hun bare er gjest på sin egen plate. Hvem er hun?
Dette skylder hun oss strengt tatt ikke noe svar på, men da kan hun ikke på samme tid gjøre krav på stillingsbeskrivelsen bekjennende singer/songwriter.