Etter nærmere 20 album som leder eller medlem av diverse band, har Jeff Tweedy laget sin første virkelige soloplate. Bakgrunnen er en blanding av kreativt overskudd og behov for distraksjon: Mens Tweedy jobbet med platen, fikk konen Susan konstatert ondartet lymfekreft. Hun er fremdeles under behandling og det er nærmest som man hører mannen og sønnens nervøse engstelse her.
«Sukierea» (tittelen er Susans klengenavn) dyrker en rastløs, lett famlende stemning som man tidligere bare har kunnet ane i bakgrunnen på Wilcos senere plater. Lydbildet er dempet, med tørre gitarer, sparsom tangentbruk og diskré damekoring her og der. Det viktigste instrumentet, utenom Tweedys stemme, er trommene.
Sønnen Spencer har ikke bare en intuitiv forståelse av hva faren vil, han har sitt eget uttrykk: mykt, nærmest flytende, med en oppfinnsom bruk av slagverkets muligheter. Det kommer godt med, for Tweedy selv er ikke alltid på sitt mest umiddelbare her.
«Slow Love» og «Diamond Light Pt. 1» er innadvendte stemningsstykker som likevel blir høydepunkt, takket være teppet av jazzede, drivende trommer. Andre steder er det Tweedys talent for enkle, folkaktige låter som får skinne: «Nobody Dies Anymore» vokser fra en lavmælt, ruslende ballade til et sårt mantra mot døden. Samtidig er det ikke en dyster plate — popinstinktet er i vigør, fra «yeah yeah yeah»-koringen på riffete «I’ll Sing It» til platens mest Wilco-aktige spor, «Low Key».
Aller best er nok «Summer Noon», med sin enkle melodi og bittersøte advarsel om forelskelsens fare: «Never leave your mother’s womb, unless you wanna see how hard a broken heart can swoon». Far og sønn Tweedy bruker ikke store ord eller effekter, men jammen får de sagt mye likevel.