Blonde Redhead er at navn som har betydd mye for mange. Enten de har drevet med jazzinfluert noise, rock eller de siste årenes mer ordnede, rolige tilstander. De har definitivt blitt mykere i kantene, men etter min oppfatning også noen hakk kjedeligere. Denne liksom løsslupne selvbeherskelsen, fortsatt som en gjeng rufsete tenåringer (alle i førtiårene nå) som jammer og synger serenader, viser at de til en viss grad har mestret kunsten å bli eldre. Kazu Makinos umiskjennelige vokal kaller som alltid på frysninger, den er både selvsikker og øm på samme tid. Samtidig er det ikke til å komme fra at hardcorefansen ikke nødvendigvis har satt pris på overgangen til stadig mer sart og silkemyk.
Spørsmålet blir da: Er de blitt kjedeligere? Har de mistet stemmen de hadde før, og har musikken de lager nå mindreverdige kvaliteteter? Låter som «Cat On Tin Roof» motbeviser det med sin tunge, enkle bass og monotone, nesten banale vokal. Det er minimalistisk, men besynderlig varmt og Yo La Tengoesk. «Seven Two», en stillferdig og hypnotisk avslutning, beviser at man ikke trenger å skrike av full hals for å holde på oppmerksomheten. Men de tar seg også friheter som «Mind To Be Had» — en ni minutter lang(dryg), progressiv låt som også slipper Simone Pace til på vokal. Det er her det faller gjennom - engasjementet virker ikke å helt være tilstede, som om de har noe mer å si. Kanskje Blonde Redhead er gått tomme for inspirasjon?
Altfor mange av låtene på er døsige uten at det betyr «fint» eller «koselig», på samme måte som Mazzy Star. Det er særdeles lyttbart, men også fullstendig glembart. Er det likevel bakgrunnsmusikk man er på jakt etter, er dette perfekt.