Hvor mye har et band egentlig lov til å endre seg? Svaret er selvfølgelig at ethvert band står fritt til å gjøre akkurat det de ønsker med musikken sin, og skylder ikke fansen noen form for forklaring. Men da bør de også være forberedte på misnøye.
Svenske In Flames har mer erfaring med dette enn de fleste andre; på 90-tallet slo de seg opp og frem med herlig, kald dødsmetall, men fra og med «Soundtrack To Your Escape» (2004) søkte bandet i stadig større grad søkt mot de mer melodiøse fasettene av uttrykket sitt. Det gjorde In Flames til ett av verdens største metalband, men på veien mistet de mange av lytterne som hadde fulgt dem siden begynnelsen. «Sounds of a Playground Fading» (2011) — som manglet både mål og mening - var en foreløpig bunnotering, men med «Siren Charms» legger bandet listen enda lavere.
Kan In Flames fremdeles kalle seg for In Flames? Jo da; det er en klar, rød tråd å spore gjennom bandets karriere, og bandets utvikling tatt i betraktning er «Siren Charms» det eneste naturlige steget bandet kunne ta: et ærlig og tilgjengelig alternativ rock-album med metalkrydder der det passer seg. Men samtidig er gitarene tonet betraktelig ned i lydbildet; det virtuose spillet er omtrent borte; låtene er enda mer forutsigbare enn før. Det største problemet er at vokalist Anders Fridén låter spak og flat, uten den fylden, kraften og karismaen som trengs for å dra den nye stilretningen i land.
Ifølge legenden skal oldtidens sirener ha lokket til seg villfarne sjømenn med sin vakre sang. «Siren Charms» er ikke mer forlokkende enn ventemusikken i en hvilken som helst telefonkø.