Thea Gleston Raknes aka Thea & The Wild har klart å bygge opp noen spinnville forventninger til sitt debutplate, etter å ha gitt ut tre singler som alle har vært i tung rotasjon på radio og mang en Spotify-liste. Godt er det da å se at også albumet viser en spesiell artist i storform. Det som skiller Thea fra andre er eksepsjonell meloditeft som byr på det uventede, fengende og enkle. Det er ikke minimalistisk, men heller konsentrert og hun evner å se kvalitetene i noen få, solide elementer. I tillegg har hun kalt inn noen av Norges mest interessante musikere til å hjelpe seg, blant annet Åsne Meisfjord fra tidligere 120 Days og Kenneth Ishak kjent fra blant annet Heyerdahl.
Det er dog ikke bare de små, intrikate og mangefasede musikalske konstruksjonene hennes som imponerer. Vokalmessig besitter hun en sensitivitet og underliggende følelsesspekter som kun kan minne om dronning Stevie Nicks (Fleetwood Mac). «Stealers And Lovers» er en av låtene som viser frem det fremragende lynnet hun besitter, fra sint («Trains«) til sår («Roy Orbison«). Stemmen hennes tangerer dessuten en Jenny Hvalsk utenomjordiskhet som kler henne og gir melodiene en minneverdig kvalitet som fester seg dypt. Det er ikke spennende fordi hun er ny og sterk kvinnelig vokalist, men rett og slett fordi hun er en helt egen artist med en uventet sjelden nerve og teft for hva en god låt er. Igjen er det bare å ikke gi seg hen til en stadig mer ekstravagant lyd, men å tørre å trumfe gjennom med sitt definitive ess — hennes stemme.
Thea & The Wild trekker ut det beste innen norsk musikk dag og tilfører det en helt egen magi. En artist man bare kan glede seg til å høre mer fra.