Kalenderen viser 2014 og jentene i det småpunkete bandet Frøken Fryd føler de må understreke følgende på sin hjemmeside: «These girls don’t play any girly rock”.» Slik bidrar de til å holde liv i den fastgrodde løgnen om at rock er en gutteting, eller at det finnes en «jenterock» som lyder annerledes enn «gutterock». Sist var det Audun Vinger som var ute i Dagens Næringsliv og — riktig nok i et forsøk på å distansere seg fra kjønnsstereotypiene - gjentok forestillingen om «rockens iboende kvinneforakt», som om sjangeren passer best for det ene kjønnet. Historien er full av eksempler på det motsatte.
Det interessante med Frøken Fryd er ikke at de spiller rock som ingen andre jenter gjør det, for det stemmer ikke. Det interessante er hvor lite kjønnet deres har å si, f.eks. i en sammenlikning med guttene i Oslo Ess. Musikken lider under de samme svakhetene; et fravær av den aggresjonen som definerer god punk og løfter god powerpop, riff og refrenger som ikke skiller seg ut fra dusinvarer, og uengasjerende tekster bygd på slapp språkføring. Forskjellene mellom bandene (lys og tydelig vokal versus mørk og grov; innslaget av blåere toner hos Oslo Ess) trenger heller ikke forklares med musikantenes ulike kjønn. Og det litt forknytte uttrykket til Frøken Fryd er nok mer en konsekvens av forestillinger om hvordan rock skal spilles enn av kjønnsdefinerte forventninger.
Paradokset er jo at bandet selv er et bevis på at begrepet «girly rock» ikke har noen verdi, og at oppfattelsen av forholdet mellom rock og kjønn avhenger helt av hvilke historier som fortelles. Derfor er det på tide at også Frøken Fryd forteller andre historier. Men aller best hadde det vært om de hevet sine egne musikalske ambisjoner.