I et intervju med musikkbladet Eno ble Knut Schreiner spurt om motivasjonen bak bandet Mirror Lakes. Hva mer kunne han oppnå? Og var ikke dette bandprosjektet dømt til å bli en kommersiell fiasko? Hvor mange mennesker finnes det der ute som er interessert i å høre Knut Schreiner og fire kompiser forfølge sine syttitallstildragelser til siste stasjon? Dere misforstår, forklarte Schreiner. Hele poenget med bandet var kameratskapet og de innforståtte nikkene mellom gamle kjente som snakker det samme musikkspråket. Det var alt. Det handlet om vennskap. Ikke platesalg. Da Mirror Lakes spilte for cirka tyve personer på Kvarteret et halvt år senere, var det imidlertid ikke uten en viss skuffelse at Schreiner lurte på om vi publikummere kanskje kunne «ta med noen venner neste gang».
I det samme spennet finner vi Evig Din For Alltid. Noen vyer er der fremdeles, men bandkonstellasjonen er først og fremst et mål i seg selv. Bandet består av Frank Hammersland (Pogo Pops, Popium), Per Arne «Piddi» Fjeldstad (Pompel & The Pilts, Syk Pike), Frode Unneland (Savoy, Chocolate Overdose, Unge Frustrerte Menn), Yngve Sætre (Barbie Bones) og Petter Folkedal alias Sergeant Petter. CV-ene taler for seg. Besetningen er rekruttert fra bergensrockens parnass og har lite eller ingen ting å bevise. Men som Schreiner oppdaget: I en hektisk hverdag med barnehagehenting og fiskekakemiddager, er bandøvinger og plateinnspillinger det perfekte påskuddet for å samle gjengen. Og vet du hva? Slik kan det bli sabla gode plater av.
Lightships og The Baseball Project er to internasjonale eksempler på det samme. Bygget på ruinene til henholdsvis Teenage Fanclub og REM, kjennetegnes de av lave skuldre og en leken tilforlatelighet som deres mer «seriøse» forelegg aldri kunne tillate seg.
Det er i denne tradisjonen «Åtte minutter fra solen» skriver seg inn. Hammersland & co. virker ubekymret og lett på foten; helt borte er presset om å push the envelope . Resultatet er en korthugd samling låter — ni stykker - med et gjenkjennelig bumerke: et destillat av bergensrocken de siste tyve årene. Mye minner om fjorårets debutplate, men er listen lagt litt høyere, tro? Innsatsen noe skjerpet? Låtmaterialet er iallfall jevnere og produksjonsdetaljene mer utførlige. Mon tro om det ikke var kamplyst igjen i de gamle kroppene likevel.
Høydepunkter? De mest umiddelbare og iørefallende låtene er «Livet e en lek» og «Åpenbart». Veldreide poplåter fra hender som kan sitt håndverk. «Liv i lanternen» er en låt som utvider paletten og antyder noen veier videre. Mest åtgaum hos denne anmelderen er det imidlertid platens avslutningsspor, «Motorvei», som skaper. En tittel som alluderer en viss Kraftwerk-plate og som ikke legger skjul på sin affinitet for tysk infrastruktur og at noen i bandet må være veldig glad i Wilco-låta «Spiders (Kidsmoke)». Syv minutter krautrock, du! Den så vi ikke komme.
Jeg lover å ta med noen venner neste gang!