Gledens tid! Pjokkene i Hvitmalt Gjerde er endelig tilbake med nytt album. Denne barnlige gleden fra anmelderens side kommer av at forrige plate tronet som en av 2013s beste norske. Det var den litt naive, veslevoksne og skranglete rocken på norsk som ingen gjør på samme måte, som gledet.
«Ville venner» er på mange måter en videreføring av førsteplaten «Hvitmalt Gjerde», det er ikke drastiske forandringer i verken tematikk, lyrikk eller musikk. Men det er sofistikert og langt mer selvsikkert. Både tekstene og lyden vitner om at de har rukket å leve litt siden sist. Det har skjedd utskiftninger i bandet, og det kan merkes. Den barnlige gleden er mer eller mindre borte, men det betyr ikke at det er helt uten smil om munnen. På «Et kyss til» synger vokalist Johannes Fjeldstad «Eg har bestemt meg for at eg skal bli en mann…», men det er med et smil om munnen, et blinkende øye og en ertende tone – og det er uimotståelig.
Det er fortsatt sekstitallsrocken på «liverpoolsk» vis som gjelder som fremste referansepunkt, men det er så løst i leddene at det nesten ville bli tatt for å være for røft og skittent i kantene på den tiden. I 2014 er de et friskt og upretensiøst pust i en glansbildehverdag. Det skal derimot ikke påstås at det ikke er en finesse ved Hvitmalt Gjerdes musikk. «Duene» er et prima eksempel på det, den er lett, lekker og en sang som demonstrerer akkurat hvor geniale melodiene deres kan være.
Til tross et drøss solide låter som både får det til å rykke i foten og skuldrene, er «Ville venner» ikke like åpenbar og full av minneverdige strofer og låter som den første platen. Kanskje mangler den magien som låter som epilogen "Nordsjøen" tilføyde — selv om "Opp ned i karusellen" har samme funksjon. Det er bokstavelig talt noe som mangler, men akkurat hva det er vanskelig å sette fingeren på.
Gir man den tid, og en par-tre gjennomlyttinger, kryper den likevel inn på deg. Det er i nyansene, kontrastene og vendingene denne etterlengtede «magien» ligger. Man oppdager at den er mer nedstrippet, klarere, gitarstroffene enklere og med færre lag. Den blir dermed også mer sublim og vakker i sin form. Hører man nærmere på hva Fjelstad synger, er det vanskelig å motstå den sjuskete, keitete sjarmen, som nå er blitt dypere og kanskje enda mer romantisk. Hør bare på «Jeg finner deg». Alt er likevel ikke bare kos, klems, fryd og gammen. Det beviser «Om jeg spør deg pent», som innehar en voksen, intens desperasjon, noe jeg ikke helt har hørt i deres låter før.
«Ville venner» er ingen helomvendig for Hvitmalt Gjerde, men det er en liten reise og en definitiv modning. Om man er villig til å slå fra seg forkjærligheten for den uimotståelige guttete sjarmen, veier denne platen helt klar tyngst. Uansett hva en foretrekker, er det ingen tvil om at Hvitmalt Gjerde fortsatt holder plassen som et av de både lyrisk og musikalsk mest interessante bandene i Norge i dag.