Nå skal man være forsiktig med å sammenligne bok og film. Alle vet at mange av romanens nyanser forsvinner på ferden til filmduken. «Beatles» er intet unntak.
Boken, som er lest av svært mange nordmenn siden Lars Saabye Christensen kom med romanen i 1984, vil bli gjennomgått med lupe. Og mange vil nok bli overrasket. For viktige passasjer og personer er kuttet ut. Filmen hopper også bukk over de dystre partiene i boken, særlig i siste halvdel.
Det som er av mørke situasjoner, blir veldig overflatisk behandlet. Det er trist, for det er så mye å hente ut av både sorger og gleder i romanen.
Plottet er velkjent: Vi følger barndomskameratene Kim, Seb, Ola og Gunnar på slutten av 1960-tallet. De har en åpenbar fellesnevner: Kjærligheten til The Beatles. Gjengen bor på Oslos nest beste vestkant, Frogner, og med Kim som en klar fortellerstemme følger vi guttene på veien mot å starte sitt eget band.
Kim møter sin første kjærlighet i Nina, men det er overklassejenten Cecilie som blir hans store forelskelse. Filmen fokuserer mye på deres litt håpløse og vanskelige tilnærmingsmåter. Og det er her filmskaperne tøtsjer innom det som kunne gitt grobunn for et mye større emosjonelt fyrverkeri.
Produsenten har sagt at målet er å trekke 600.000 på kino i Norge. I mitt hode er det et altfor høyt anslag. For jeg tviler faktisk på at filmen vil treffe målgruppen, tenåringer, så veldig sterkt. De som har et nært forhold til boken, folk over 40, er også et ustabilt publikum.
Den bredt anlagte generasjonsromanen til Saabye Christensen er blitt mye mer fragmentarisk i filmversjonen — slik sett burde nok man tenkt som NRK gjorde med «Halvbroren»; lage en TV-serie.
Opprinnelig skulle de norske gullguttene Espen Sandberg og Joachim Rønning regissere «Beatles», men de hoppet av i tolvte time da de fikk tilbud om å lage den femte filmen i «Pirates of the Carribean»-serien. Forståelig nok.
De er med i kulissene som medprodusenter. Og gikk til sak mot hovedprodusentene fordi de mente at filmen ikke fulgte deres visjoner, at filmen ble noe annen enn de hadde forespeilet seg. Dette ble selvsagt løst på kammerset, og jeg er ikke sikker på at Sandberg/Rønning ville ha laget en bedre film enn dagens «Beatles». Men det forteller litt om de vanskelige valgene man måtte ta underveis.
Danske Peter Flinth er et underlig regissørvalg uansett. Han har vist seg å være en flink håndverker («Arn»-filmene, «Annika Bengtzon»-filmene), men kan knapt kalles kunstner eller visjonær. Han lager en film «etter boken»: Fin tidskoloritt, morsomme enkeltscener, OK skuespillerprestasjoner.
Og tilgangen til Beatles-låter gir filmen en sterkere autentisk klang.
Men dette er en film som hadde trengt en regissør som brenner for stoffet, som kjenner miljøet, som hadde klart å komme under huden på karakterene.
Nå blir det rett og slett litt for barnslig. Sårheten og mørket blir bare pirket i. Resultatet er en film som ikke klarer å utmerke seg eller skille seg ut i mengden av oppvekstskildringer.
En morsom kuriositet: Bergensgjengen i Hvitmalt Gjerde spiller det flinke bandet i filmen, The Snowflakes. De kommer godt ut av oppgaven.