Det starter ømt og sart: med kun tangenter å støtte seg på tar Carl Espen på myndig vis kontroll over historien. Det vokalen mangler i trøkk og fylde veies opp av karakter og farge, og når trommene melder sin ankomst etter nesten ett minutt, bærer de lovnad om at det er en stor og energisk låt som er i anmarsj. Som på «Silent Storm» er det kusinen Josefin Winther som krediteres som låtskriver, og hun og Carl Espen passer godt sammen.
Winther ha r alltid visst hvordan man skal snekre storslått popmusikk som også har nerve og et knippe overraskelser i bakhånd, og melodien lar Carl Espen spille på sine beste sider. Lenge fungerer det godt, men forløsningen kommer altfor sent. Det tar hele to minutter før den første oppbyggingen når et slags klimaks, og selv da holdes arrangementet så hardt i tøylene at vi ikke kan snakke om en fullt utviklet låt før det gjenstår knappe ett minutt. Mange låtskrivere har mye å lære av Winthers generelle måtehold, men i dette tilfellet blir det litt for lite, litt for sent. Resultatet er at Carl Espen ikke rekker å bygge en identitet som vokalist, noe han sårt trenger for å bryte ut av Eurovision-båsen.
Tekstmessig sett blir «Holding On» temmelig utmattende. Verselinjene er akkurat så korte at de forutsigbare enderimene kommer altfor tett på hverandre: «I have seen a different side/I don't wanna run and hide/Once I was in a place like you/from up here there's a different view». Teksten i seg selv er temmelig banal og rett på sak; der «Silent Storm» hadde flere interessante lag, har ikke «Holding On» plass til slikt på grunn av tempo og rimstruktur. Altså er det ikke mye rom for Carl Espen til å leke seg, men han forsøker likevel å gjøre mest mulig ut av strofene. Dessverre er utgangspunktet i tynneste laget, noe som gjør at det føles anstrengt og masete.
Carl Espen kan synge . Winther kan skrive låter. Men «Holding On» er kun gjennomsnittlig poprock og ikke den låten tospannet fortjener.