Når hetebølgen ruller over landet, trengs det rockemusikk med helt bestemte kvaliteter: energisk (men ikke anstrengende), sval (uten å bli sløv) og tøff nok til at man får blåst litt vind i håret gjennom høyttalerne. Da passer det bra at Tom Petty & The Heartbreakers er ute med en av sine bedre plater siden årtusenskiftet.
Der forgjengeren «Mojo» (2010) var en skuffende øvelse i uspennende bluesrock, har Petty og kameratene funnet tilbake til det de kan best, oppriffet vestkystrock ispedd smådystre ballader. «Hypnotic Eye» låter overraskende friskt. Da er det ikke så farlig at blueskompet fremdeles er med på et spor eller to.
Platens beste poplåt er «Forgotten Man», som stormer inn med reverbgitar og hengende bassriffing og flyter videre på en strøm av kassegitarer. På mellomspillet flørter den fint med gamle rock’n’roll-takter, før Mike Campbell flerrer av seg en kort, deilig gitarsolo. Arrangementet gir assosiasjoner til Jeff Lynnes produksjon på klassikeren «Full Moon Fever» (1989) og den første Traveling Wilburys-platen — det hadde vært moro å høre et nytt samarbeid mellom Petty og Lynne.
«U Get Me High» har noe av det samme, en pragmatisk dyrking av låtens beste kvaliteter gjennom målrettet bruk av enkle virkemidler: bassgrooven på verset, koringen i overgangene og de enkle repetisjonene på refrenget. Legg til den særpregede, nasale vokalen og man sitter igjen med ren, umiskjennelig Tom Petty-stemning. Få andre kan mane frem den samme følelsen av å kjøre bekymringsløst nedover Californias Pacific Coast Highway med vinduene nede.
Den enkle rockelåten «All You Can Carry» svinger seg nesten opp på samme høyder, mens «Red River» og «American Dream Plan B» er tøffe låter som holdes litt igjen av overdreven stakkato-rytmikk. Da lykkes man bedre med «Fault Lines» - en smått mystisk, psykedelisk sak som gir assosiasjoner til bandets tidlige år.
I det roligere leiet finner man fine, småtaflende «Full Grown Boy» og lettbeinte «Sins Of My Youth», hvor Petty får vist hvor godt stemmen fungerer i dempet modus. Det samme kan sies om den slentrende avslutningslåten «Shadow People», som har akkurat passelig av det bluespreget som «Power Drunk» og særlig «Burnt Out Town» har i overkant mye av.
Slike bluespartier var det eneste som trakk ned da Tom Petty & The Heartbreakers spilte en sjelden norgeskonsert på Norwegian Wood for to år siden. Forhåpentlig har ikke 63-åringen vært på sin siste europaturné ennå. Skulle han komme tilbake vil flere av sangene fra «Hypnotic Eye» stå seg fint på settlisten, i konkurranse med mannens best kjente låter.