Indiesjangerenfår ofte et ufortjent dårlig rykte av skeptikere som den flyktige lillebroren til rocken. Sjanger— båsen inneholder mye forskjellig. Min teori er at den har en tendens til å avle frem band som i perioder lager påfallende lik musikk - ingenting nytt i det. Pønk, new wave, rave og så videre oppsto på samme måte - forskjellen er at indie aldri visner hen. Folk låner av hverandre med større og mindre hell. Av og til blir det faktisk vanskelig å høre forskjell på musikken.
Craft Spells og hans «Nausea» inkarnerer akkurat dette. Musikken er fin, den fenger, den er i tiden. Det minner om så mange av hans sjangerkolleger som nyter stor suksess - Real Estate, Wild Nothing, Toro Y Moi, The Radio Dept. Samtlige er gode musikere.
Problemet med «Nausea» ligger i denne konstante «Har ikke jeg hørt denne før?»-følelsen. Her kan man dra inn et ord jeg ikke liker å bruke når jeg prater om musikk; generisk. Craft Spells’ musikk er ikke generisk som i monoton, men den holder en på avstand, låtene glir over i hverandre og blir likegyldige.
«Nausea» krever lite konsentrasjon, og blir mer bakgrunnsmusikk enn en lytteopplevelse. Samtidig er det vanskelig å si at det er en dårlig plate - teknisk sett er den helt ok. Kanskje er det akkurat fordi den gjør så lite ut av seg, at den ikke river en med seg, at den faktisk blir god til sitt formål; å gjøre noe helt annet enn å lytte aktivt.
Det finnes gode momenter også - «Breaking the Angle Against The Tide», «Changing Faces» og «Still Fields (October 10, 1987)», en Brian Eno-esk instrumentallåt. Men den store personligheten uteblir fullstendig på «Nausea».