Allemusikkinteresserte kjenner gleden ved å oppdage en ny artist og dykke ned i en diskografi av mange like plater av varierende kvalitet. Det å oppdage en ny artist er sjelden like gledelig som innsikten om at artisten har massevis av musikk som høres ut som det man opprinnelig falt for. Mange av mine største musikkopplevelser handler nettopp om å finne enda et album som er nesten nøyaktig likt det forrige, men som er annerledes nok til at det utvider og forsterker min fascinasjon for artisten.
Samtidig får slike album stadig gjennomgå i musikkanmeldelser, ettersom det ligger i populærmusikkritikkens vesen å bejuble det nye og innovative. Når man oppdager artisters livsverk, ser man på like plater som en sammenhengende kreativ periode, men når man anmelder musikk er det nærliggende å tolke dette som kunstnerisk stagnasjon.
Bob Moulds «Beauty & Ruin» er et helstøpt rocke-album som veksler mellom å være bra og kjempebra. Den eneste virkelige innvendingen mot platen at den høres ut som både «The Silver Age» (2012) og Sugars «Copper Blue» (1992) — eller oversatt: at det ikke inspirerer anmeldere til å konstruere nye adjektiver og sammenhenger for musikken. Her er likevel et forsøk:
Tross alle hans fengende melodier og rettskafne intensitet, er Moulds fremste kjennetegn hans umiskjennelige gitarlyd, som sammen med vokalen liksom folder seg innover seg selv og skaper en kompakt, glassfiberaktig klang. Dette en klang man stadig hører spor av på tvers av sjangre og innspillingsår. Det er en tilfeldig «innflytelse», men «Beauty & Ruin» beviser at Mould fortjener all den påvirkningskraften han kan få.