To og et halvt år er gått siden Klara og Johanna Söderberg sveipet over verden med uimotståelige «Emmylou» og et annetalbum fullt av vakker, skyggefull melankoli. Siden den gang har de skrevet kontrakt med Sony, spilt inn dyre hippievideoer i Los Angeles og — slik presseskriv gjerne sier - skrevet sine mest personlige tekster noensinne.
«Shit gets fucked up» synger i alle fall Klara på «Master Pretender», en sang om å slikke sine sår og komme seg videre. Eller som det heter på singelen «My Silver Lining», hvor hun nekter å velge den lette veien gjennom livet: «You’ve got to keep on keeping on».
Søskenparets tredje, fabel-aktige album er fullt av slike lett livstrøtte amerikanismer. Små drypp av landeveismelankoli og motellrom-blues, fremført uten selvmedlidenhet eller detaljer, bare akkurat nok vemod til å formidle en uro og rastløshet de fleste kan kjenne seg igjen i.
For de to damene ser rastløshet ut til å ha blitt normalen.
Storesøster Johanna, nå 24, sluttet på gymnaset da karrieren begynte å ta av. Lillesøster Klara, 21, rakk ikke engang å begynne på videregående. Pappa Benkt, 55 år og gammel rockemusiker selv, skjønte nok at det var nå eller aldri og ble med ut i verden som døtrenes lydtekniker.
En hel ungdomstid senere er de stadig på farten, med vinden i ryggen og rockens viktigste bud i mente: Livet er noe man må kaste seg uti.
«I am in love and I am lost / But I’d rather be broken than empty / Oh, I’d rather be shattered than hollow.»
Fem år er gått og minst ett hjerte smadret, slik jeg tolker låten «Shattered & Hollow», siden søstrene speidet utover Stockholm og sa til hverandre: Vi skal komme oss ut herfra.
Veien ut i verden gikk på en bølge av musikk som fremdeles strømmer like uanstrengt og solvarm.
Produsent Mike Mogis styrer skuten fremdeles, nå med et helt lite orkester til rådighet. Dette er gjennomført episk, folk- basert vestkystpop, i skjæringen mellom «California Dreaming» og Gene Clarks «No Other». De lettbeinte, skyflende låtene er kledd opp i skimrende, flag-rende gevanter. Noen eksotiske strykerlinjer her, litt klarinett der, pauker og tamburiner, surklende orgel og et kyss fra en steelgitar - det hele er perfekt avstemt, aldri overlesset, selv når romklangen skrus opp på My Morning Jacket-nivå.
Denne ambisiøse musikken hadde aldri fungert om det ikke var for Klara og Johannas sterke stemmer og klare, selvsikre fremføring. Sammen synger de seg trygt ut av indie-sekken og inn i tradisjonen etter damer som Dusty Springfield, Carly Simon og Shirley Bassey. Ikke bli overrasket om First Aid Kit lager tittelsangen til neste James Bond-film.
Storslått, mektig og til tider overveldende, altså.
Platens eneste pustepause kommer helt til slutt, med piano- balladen «A Long Time Ago», men selv der skrus strykerne og intensiteten gradvis opp mot maks. Akkurat da er det frist-ende å undre hvordan en mer nedstrippet og nær versjon av First Aid Kit ville låte. Hvis livene deres fortsetter å spille seg ut på ensomme motellrom er det kanskje der de bør spille inn sin neste plate.