Lager man en ekstraordinær førsteplate, må man leve med at alt man lager siden blir sammenlignet med denne. Dette er definitivt tilfellet for Parquet Courts og deres første fremstøt, «Light Up Gold», en av fjorårets mest solide rockutgivelser.
Man kan man sette mange ord foran ‚rock’, og i Parquet Courts tilfelle trengs mange av dem: Pønkrock. Slackerrock. Indie rock. Noise rock. DIY rock. Det er ikke noen tvil om at det er rock, men det er litt mer komplisert enn som så. Deres gjenkjennelige lyd veksler mellom to ytterpunkter: voldsom trampeklapp og en hakket mer mediterende, seig tilstand. Vokalist Andrew Savage sin stoneraktige måte å stutre ut tekstene på — absurde og mer hverdagslige - alt med en selvsikker likegyldighet, går liksom hånd i hånd med de litt skjærende og utbroderte gitarriffene.
Do-it-yourself begrepet kan definitive festes til Parquet Courts. Den nye platen «Sunbathing Animal» kan ikke være spilt inn i annet enn et hjemmestudio. Lyden tilsier i hvertfall det - hør bare på «Ducking & Dodging». «Raw Milk» følger opp dette inntrykket, nesten som en livesession på radio, som om noen har lagt et støvete slør over gitarene.
Det er vanskelig ikke å like disse guttene. De er latterlig lekne og lager drivende tramperock man lett ender opp med å nikke spastisk til. Men det er ikke banal sjarm - tekstene de lirer av seg er fulle av skarpe observasjoner av både selvet og menneskene rundt seg.
«Sunbathing Animal» er en plate som nesten krever en låt-for-låt-anmeldelse, men jeg skal prøve å styre meg. Ved første gjennomlytting er den kanskje mer umiddelbar i bakstykket enn i første halvdel. Det er også her tempoet skrues litt ned, ting blir seigere. Balansen mellom knallertlåtene og de mer rolige slackeraktige er cirka 50-50, og det har en slags mirakuløst stimulerende effekt på lytteren. Disse roligere låtene fremhever Savage’s besynderlige vokal, hvis toneleie beveger seg opp, frem, ned og tilbake på ekstremt uforutsigbart vis. Det grenser nesten til spoken word, men bare nesten, som på «Dear Ramona».
«She’s Rolling» faller innenfor samme kategori, og slagtrommen slår i en avventende takt til den repeterende vokalen på det som kanskje er et av platens mest massive øyeblikk. Forventet eller uforventet følges denne av tittellåten «Sunbathing Animal», en hyperaktiv sak med ord som kastes ut i tilsynelatende vill rekkefølge, en slags ultimat kontrast til den foregående, ordknappe låten. I pønkens tradisjon er låtene korte, enkle, konsise, etterlater et inntrykk, noe som henger igjen.
Det beste sparer de til slutt. Det er vidunderlige «Instant Disassembly», en rockeballade som tikker inn på intet mindre enn syv minutter. Den tar akkurat den tiden den trenger og fortjener. En låt full av selvinnsikt, meditasjoner over livets små kompleksiteter, levert i et utslitt, kanskje til og med bakfullt tempo. «I can’t breathe, I can’t breathe, it’s hard to inhale» er den angstfylte strofelinjen som runder av det hele, attpåtil med orgel. Det er nesten en parodi, og det er perfekt.