Grieghallen, Festspillene
Torsdag kveld var det tid for et av Festspillenesannonserte høydepunkter, når den amerikanske samtidskomponisten Steve Reichbesøkte Grieghallen med ensemblet London Sinfonietta. Samtidsmusikk er ikkekjent for å tiltrekke de store massene, men Reich favner om et usedvanlig bredtog mangfoldig publikum.
Til stede på denne konserten var folk fra de flestetenkelige musikalske og ikke-musikalske leire, og mye av grunnen til dette, ernok hans høye kredibilitet i blant annet indierock og elektronikaverdenen. Reichsrepetitive, hypnotiske stil med enkle, tiltrekkende harmonier er det mange somhar stjålet fra. Allikevel var det rimelig glissent oppover i seteradene.Programmet var delt inn kronologisk, medkomponistens tidligste musikk først i programmet. Sjefen selv og dirigent BradLubman startet Reich-kalaset med «Clapping Music», som en godintroduksjon til hans musikalske verden.
I dette tilfellet føltes det litt underlig og uforløst der han stodmutters alene, og smilende engasjerte publikum så godt han kunne.
Gitaristen Mats Bergström fortsatte med «ElectricCounterpoint». Den er opprinnelig skrevet for 12 elgitarer og to elbasser, såfor anledningen hadde svensken forhåndsinnspilt stykket, og hadde selv en slagsinnledende rolle for hver av gitarstemmene mens avspillingen gikk. Det blirlett spesiell energi i denne typen fremføring — eller rettere sagt mangel påenergi. I dette tilfellet føltes det litt underlig og uforløst der han stodmutters alene, og smilende engasjerte publikum så godt han kunne.
Før pause fikk vi høre «2x5», som Reichselv har kalt «et rock'n'roll stykke», pga besetningen med togitarer, trommer, piano og bass. Ikke særlig mye rock å spore i fem velkledde,gråhårede menn med øreplugger og notestativer, men et fint stykke musikk vardet uansett.
Her spilte de også med en forhåndsinnspilt versjon av det sammeensemblet, og hvor den rytmiske forskyvningen av trommene gav det mer enfølelse av elektroakustisk elektronika enn rock. Litt vel sylskarp gitar tiltider her, men det var nok større fokus på renskåren presisjon enn fyldig velklang.Midt i salen var lydbildet gjennomgående både spisst og litt ullent på sammetid, noe som gjorde den rytmiske presisjonen litt vanskelig å bedømme.
Etter pausen var vibrafoner og strykere på plass,og vi fikk høre «Radio Rewrite», som er inspirert av to sanger frabandet Radiohead. Her var vi i et slags kammermusikalsk jazz/poplandskap, somforberedte oss på kveldens avslutningsnummer- «Double Sextet». To sekstetter satt vendt imot hverandre, og LondonSinfonietta viste virkelig her hva de er gode for, med sterk rytmiskinteraksjon og sammenvevde klanger.
Steve Reich sin musikk er brennaktuell i sinsamtid på grunn av inspirasjonen han har gitt musikere og komponister i andresjangre. Men hans nyere komposisjoner har mistet mye av motstanden man finner ihans tidligere verker. Fraværet av denne gjør kanskje at folk ikke synes samtidsmusikker så farlig allikevel?