Jazz, country eller progrock? Det er sannelig ikke lett åsette merkelapp på Nils Petter Molværs avsluttende konsert i Røkeriet underNattjazzens åpningskveld torsdag. En svært så vellykket sjangerhybrid somsørget for å trollbinde en nesten fullsatt sal. Landets kanskje mest berømtejazztrompetist fikk så absolutt vist at han er i stand til å gå nye veier – ogdet uten å miste sin identitet.
Etter snart 20 år i jazzens eliteserie kom Molvær nylig utmed albumet «Switch» som viser en ny og spennende utvikling fra en godtetablert artist. Mykere og mer melodiøs. Ikke minst sammenlignet med «BaboonMoon» som kom ut for et par år siden. Et album som til tider var nesten likemye progrock som jazz. Ikke minst takket være de bråkete gitarene til Stian Westerhus.Westerhus stiller for øvrig på egen hånd på fredagens Nattjazz med sitt nyeprosjekt Pale Horses.
Denne kvelden låt det atskillig mykere. Noe som ikke minstskyldes Geir Sundstøls virtuose og i høyeste grad annerledes traktering avpedalsteel-gitaren. Pedal steel-gitar er et instrument som tradisjoneltforbindes med countrymusikk – eller såkalt hestejazz som sjangeren ofte lettnedlatende kalles. Men instrumentet kan i de rette hender med svært vellykketresultat skape nye og spennende utrykk og klanger i helt andre sammenhenger.Noe denne konserten ble et godt eksempel på.
Molvær regnes som jazzmusiker , men det er nok ingentilfeldighet at de tre Spellemannsprisene han har mottatt, alle har vært isåkalt åpen klasse og ikke i jazzkategorien. Ei heller at han hører med blantde norske jazzartistene som har hatt størst kommersiell suksess – både hjemmeog ute.
Dette ble en fem kvarter lang jazzsymfoni med elementerhentet fra de forskjelligste sjangre. Mer låtbasert enn før, men likevel enkveld der de forskjellige delene umerkelig gled over i hverandre. Fra heltrolige melodiøse partier der Sundstøls pedalsteelklanger dannet den perfekte kontrasttil Molværs elektroniske trompet. Via banjo og munnspillsoli fra den samme Sundstøltil Twin Peaks og Ennio Morriconeinfluerte lydlandskap der bassen til Jo BergerMyhre låt som den rene twang-gitaren. Her var også små rytmeeksplosjoner ogdoven dub og reggae der trommene til Erland Dahlen sørget for dynamikken ogdrev det hele fremover. Og over det hele svevde Molværs trompet. Ofteelektronisk behandlet til det ugjenkjennelige men likevel med en varm ogorganisk tone.
Stemningen blant et ytterst lydhørt publikum var andektig ogkvaliteten på både lys og lyd helt optimal. Mer vellykket kan knapt ennattjazzkveld bli.