Hjemsøkt av seg selv

**Siden de kom seilende** inn i rampelyset på britpopens etterdønninger med «Yellow» i 2000, har Coldplay bare vokst og vokst. De har vokst uavhengig av britiske musikktrender og folkebevegelser, og når sant skal sies har de også vokst hinsides noen form for reell kulturell betydning. Det er lenge siden Coldplay gikk fra å være en gruppe musikere som tenkte, følte og uttrykte ting til å bli en del av det populærkulturelle tapetet og bakgrunnsstøyen mennesker i det tjueførste århundre tvinges til å forholde seg til.

Coldplay har nådd den metaforiske toppen, og på veien dit har det allerede i utgangspunktet utpreget høflige bandet blitt såpass runde i kantene at de i dag fremstår som den musikalske ekvivalenten av et moderne norsk kjøpesenter i glass, stål og betong: Man aner hele tiden at de er der, men ser aldri noen tydelige konturlinjer og får aldri noe virkelig grep om helheten, ettersom de glir i ett med omgivelsene.

Coldplay hadde selvfølgelig aldri kunnet oppnå denne posisjonen dersom de ikke var pålitelige leverandører av en type musikk veldig mange mennesker liker å høre på. Og det er på ingen måte vanskelig å se bandets kvaliteter:

Rytmeseksjonen er betryggende som pulsen fra et leirbål, gitarene glir over himmelen som stoisk optimistiske nødbluss, og Chris Martins stemme låter alltid som om den viskes direkte inn i lytterens øre.

Platene er godt produsert, og fra et håndverksmessig ståsted er det lite å si på låtene. Det er ikke til å komme fra at Coldplay er et veldig kjedelig band som rett som det er tenderer mot det intetsigende, men dette skyldes først og fremst at de mer enn noe annet band i dag representerer mainstreamen i popmusikken.

Det er tre spor som peker seg ut på «Ghost Stories», og betegnende nok er de alle sluppet som singler. Den første er «Magic», som er Coldplay etter oppskrift, men unektelig fengende. Den andre er den lavmælte og nærmest Steve Reich-klingende «Midnight», som er platens beste og klart mest avantgardistiske spor, og den tredje er den Avicii-produserte «Sky Full of Stars». Sistnevnte høres nøyaktig ut slik man forestiller seg et slikt svensk-britisk samarbeidsprosjekt vil gjøre. Tatt i betraktning at det ikke var en spesielt interessant tanke til å begynne med, er det begrenset hvor givende det er.

Resten av platen høres ut som veldig mye musikk Coldplay har gitt ut tidligere. Dette innebærer at «Ghost Stories» er et ganske godt Coldplay-album, men det betyr ikke at det byr på spesielt mye god musikk .