Det å høre på populærmusikk handler vel så mye om å ta med seg musikken inn i situasjoner hvor den forankres i minner og berikende konnotasjoner, som det handler om å faktisk lytte. I den vestlige populærmusikalske tradisjonen er selv de mest formfullendte poplåtene halvfulle glass som trenger lytternes egen emosjonelle og erfaringsmessige innlevelse for å virkelig fullbyrde sitt potensial. Denne egenandelen representerer musikkanmelderens største utfordring: Man har rett og slett ikke tid eller følelser nok til virkelig å investere i alt en skal høre, og dermed er det fare for at man bejubler det formfullendte og klassiske på bekostning av de mer åpne og sprikende uttrykkene som har spilt en så viktig rolle for ens egen populærmusikalske forståelse.
Oughts debutalbum «More Than Any Other Day» tilhører definitivt sistnevnte kategori. Den preges av en tiltalende løshet i instrumentering og låtstrukturer som kan minne om tidlig Pere Ubu eller The Fall anno «Perverted By Language», om enn rundere i kantene. Det er en plate hvor drivet er mer iørenfallende enn melodiene, og hvor Tim Beelers vokal slynges ut over disse på en måte som til tider minner påfallende om David Byrne.
Og det er et godt album; aldri så likt forbildene at det blir plagsomt. Man kan naturligvis hevde at postpunk for lengst har blitt en estetisk klisjé. Men selv om dette er en plate som kunne kommet ut når som helst mellom 1979 og i dag, fremstår den som et album det er verdt å investere både tid og erfaringer i. For ikke å si en plate som krever en slik egeninnsats for virkelig å komme til sin rett.