Montées «Into the Fray» er en påfallende velspilt plate som består av oppsiktsvekkende mange fengende instrumentalpartier og tiltalende små detaljer. Det er en plate som ved første møte synes å kunne vært laget hvor som helst i Skandinavia i løpet av de siste ti årene. Lytter man videre vil man — etter å ha pakket vekk de umiddelbare Daft Punk-assosiasjonene - finne at det er en plate som er fundert på en særegent oslosk måte å forstå og verdsette disco på.
Den springer ut av en skole hvor det å lage popmusikk handler vel så mye om forvaltning og formidling som om kreativitet, hvilket innebærer at den preges av en pertentlig, nærmest arkivarisk, tilnærming til musikkhistorien.
Dette sistnevnte er noe mange kritikere setter stor pris på ved Montée, og når alt kommer til alt er dette nennsomme, korrekte preget et stilistisk valg på linje med alt annet. Det som derimot er vanskeligere å omfavne er bandets ærbødige tilnærming til sine inspirasjonskilder. Det er underlig at et band som ble skapt for å bryte de uskrevne lovene i Oslos musikkmiljø føler behov for å holde seg selv i tømmene på denne måten - særlig når man tar i betraktning at inspirasjonskildene deres aldri var redde for å oppfattes som vulgære.
«Into the Fray» er en plate som er mindre enn summen av sine bestanddeler. For på tross av alle de fine discodetaljene og nådeløst smektende melodiøse vendingene - og disse er det som sagt veldig mange av - aner man i sammenføyningene et fundament av god, gammeldags anonym norsk poprock. Akkurat dét er en sjanger man bør være særdeles musikkantikvarisk anlagt for å få noe særlig ut av, men samtidig er det ingenting som ikke kan kureres av en kløktig remix. Og det fortjener dette albumet.