Det har hendt at jeg, i møte med enkelte popartisters selvforherligelse og ignorante livsnytelse, har tryglet etter tekster som tar tilværelsen på større alvor, med sosialt engasjement og sterke holdninger. Den svenske trubaduren Stefan Sundström byr på alt det der på sitt 16. album, og det er nesten så jeg angrer på at jeg ba om det.
For «Nu var det 2014», og i Sundströms ord er det knapt til å holde ut på denne planeten lenger. Ikke har han tenkt å bidra til at livet blir lettere å takle, heller; dette er stemmen til en som er i ferd med å gi opp håpet om en bedre verden. Det er svartsinn i hver strofe, skuffelse i hver en sang. Og det kan jo være et helt utmerket artistisk ståsted, men Sundström viser ingen vei ut. Han greier verken å løfte meg ut av misæren eller i det minste dytte meg utfor stupet. Han gjør meg bare handlingslammet og fryktelig trett.
En sammenligning med Thåström gir litt av svaret på hvorfor det kjennes slik. Thåström har mye av det samme mørket og er også en sanger med dype røtter i svensk visetradisjon. Men der Thåström, i ord og fremtoning, har en energi som insisterer på at det gode vil, eller i hvert fall kan, vinne, bidrar Sundströms sørgmodige, nedtonede stemme til denne fremtredende følelsen av resignasjon. Franska Trions jazz— kabaretbidrag gir til dels eminente blåtoner til den dystre paletten, men avdekker også sangenes melodiske ensformethet.
Selv de tre sangene som forsøker gi et håp om en fremtid, ebber ut i eskapisme. «Grön grön grön» beskriver en vakrere verden, der «(...) folk hade tid för varandra/dom såg länge på varann», men det var altså bare en drøm, og «(...) sen vaknade jag». I «Om 100 år» spør han om de barna som skal arve konsekvensene av at «meterologer spår men mammon rår», kanskje «(...) far på en semester långt långt bort nånstans/till nån avlägsen planet och får en andra chans». Lyspunktet i Sundströms verden heter Træna, en øy så liten og avsides at en kan få være i fred. Kvinnen i «Den svenska gästarbeterskans sång» vinker farvel til båten med de siste festivaldeltakerne og vet at «(...)alla som far, dom far - till Ingenting».
Så hva kan redde verden? Ikke politikken, skal en tro Sundström, ikke kjærligheten, ikke humanismen, og i hvert fall ikke kapitalismen - men kanskje Gud? «Guds boll» er en (i seg selv elegant) gjendiktning av Erik Byes «Vårherres klinkekule» som ender i en bønn rettet mot høyere makter. Men heller enn en Gud ønsker jeg meg en popsanger jeg kan tro på, som kan gi meg et håp eller gjerne en flukt, eller i det minste litt energi.