Av alle rockens skakkjørte sjarmører er nok Greg Dulli den skumleste. I alle fall når han tråkker på gasspedalen til Afghan Whigs, som nå gir ut sin første plate på 16 år. En gruppe som aldri passet inn i nittitallets båser og nå gjør comeback uten å låte utdatert.
Tunge gitarer og platekontrakt med Sub Pop skaffet Cincinnati-gruppen et grunge-stempel som muligens var innbringende, men egentlig passet dårlig. Mens Seattle pumpet ut forvokste tenåringer med kortbukser og Black Sabbath-fetisj, kledde Dulli seg i svarte silkeskjorter og snakket varmt om Motown. Ideen hans var å krysse The Temptations, The Band og Neil Young & Crazy Horse, mens konsertene kunne høres ut som timelange hyllester til Stones-klassikeren «Gimme Shelter». Andre hadde tyngre riff, men ingen slo Afghan Whigs når det kom til intensitet og uro.
Etter seks album med fullt trøkk tok det slutt i 2001. Siden da har Dulli fortsatt å dyrke luguber noir-rock med bandet The Twilight Singers, dog uten samme volum. Gode plater er det blitt, men ingen av dem har hatt samme tyngde, låtkvalitet eller finesse som «Gentlemen» (1993) eller «1965» (1998).
Kanskje var gitaristen Rick McCollum et savn også, men 2014-utgaven av Afghan Whigs klarer seg bra uten ham. Dulli har trukket inn alt fra Ushers musikalske makker Johnny «Natural» Nagera til et par tidligere medlemmer av Queens Of The Stone Age, men likevel skapt en like helhetlig og representativ plate som noe han har laget tidligere.
Ideen hans var å krysse The
Temptations, The Band og
Neil Young & Crazy Horse.
Åpningslåten «Parked Outside» sier klart fra hvor skapet skal stå: Enkel, men blytung riffing, Dullis blodsprengte stemme og en tekst som kommer jamrende inn fra gråsonen mellom manisk kjærlighet, psykisk sammenbrudd og voldsepisode. Etter hvert som musikken baller mer og mer på seg, er det klart at Afghan Whigs anno 2014 låter slik de alltid har gjort — som et sakterennende ras av gitarer og trommer, med en forrykt mann surfende på toppen.
Videre utover platen kommer flere slike partier som er vanskelig å beskrive uten henvisning til elementene. «Lost in the Woods» flyter inn på flat sjø, men kastes snart vegg- imellom av svære dønninger. Store, tunge «Lottery» feies over ende av vinden, mens skrikingen på «It Kills» høres ut som om noen er i ferd med å brenne inne.
Et par steder tas uventede elektroniske virkemidler i bruk, uten at det undergraver uttrykket. Elektrokompet på «Matamoros» passer godt sammen med rask gitarriffing og kaukende fele, mens svevende «Can Rova» fint tåler noen avsluttende dunk-dunk-takter. Friskest av alle er imidlertid singelen «Algiers», hvor klassiske Supremes-trommer får selskap av mariachiaktig kassegitar og kastanjetter, før Dulli kaster seg ut i et vokalløp som best kan forklares som zombieversjonen av Roy Orbison.
Skummelt, absolutt, men på en deilig besnærende måte.