Når frontfigurer i en viss type britiske band bestemmer seg for å lage soloalbum, resulterer det gjerne i en viss type musikalsk eklektisme. Inspirasjonskildene spaltes opp og grupperes hver for seg og resulterer i sanger som ofte skifter stil to ganger mellom vers og refreng. Og de inneholder mer saloonpiano og storbandinspirasjon enn noen egentlig har bruk for.
På tross av sine sprikende innfall følger disse platene et ganske forutsigbart mønster — faktisk kan man hevde at det er snakk om en egen sjanger.
Og denne sjangeren kjennetegnes først og fremst av en utilsiktet understrekning av hvilken velsignelse en musikalsk tvangstrøye - les: bandkameratene - i praksis ofte er.
Tidligere Doves-vokalist Jimi Goodwins solodebut «Odludek» er en slik plate. Den låter naturligvis en hel del som Doves, men har altså dette preget av å være laget av en person som lenge har lagt bånd på seg. Dette gir seg utslag i et lydbilde som spriker så bredt, og i så mange retninger, som det vel er mulig å gjøre innenfor rammene av tradisjonell britisk gitarrock. Det er en hel del gode tilløp - særlig de elektroniske anslagene på «Live Like a River» og «Man v Dingo» - men disse glir raskt over i mer tradisjonelle låtstrukturer. Og resultatet av dette er at platen ved første møte fremstår som en serie brutte løfter om å bryte ut av gitarbandformelen.
Når dét er sagt, er «Odludek» utvilsomt en vel- laget rockeplate, produksjonen er god, melodiene fengende og tekstenes nordengelske pubvisdom er over gjennomsnittlig godt formulert. Det store ankepunktet er altså lydbildet, som trekker oppmerksomheten bort fra alle disse kvalitetene - og alt annet som er viktig.