Rent teknisk er det ikke store forskjellen, men i tilfellet Ropstad var skiftet avgjørende. På engelsk var han svulstig og klumsete, og hamret popmelodiene sine inn i samme, anonyme form som alle andre singer/songwritere. Det var åpenbart at Ropstad hadde talent, men det forsvant i uttrykket. Så kom «Hva om det ikke er sånn som du tror at det er» (2013), en overraskende nær og personlig utgivelse. Uttrykket var tonet ned og språket lot ham si det han ønsket å få fram. De to Spellemann-nominasjonene var høyst fortjent.
«Her om natta» er en mørk plate, på mer enn én måte. Tekstene virker som om de er skrevet på den tiden av døgnet hvor kroppen ikke lenger orker vekten av livsløgnen. På «Maria» våger Ropstad å gripe etter så enkle følelser at det blir nervepirrende ubehagelig, men han har stålkontroll på ordene og er alltid elegant. Musikalsk sett er det like mye Radiofantomene, Tolv Volt, Pompel & The Pilts, Madrugada anno «The Nightly Disease», som viser. Likevel faller puslespillbitene på plass; arrangementene er rike, men samtidig enkle. Det gir «Her om natta» et lekent preg som forhindrer den i å dykke for langt ned i sinnets mørkeste tjern. Vokalen presses til det ytterste — tidvis er det nesten som om Ropstad holder på å briste under tyngden av sine egne ord - noe som kler uttrykket godt.
Ropstads enkle språk gjør «Her om natta» til et uvanlig direkte album om usikkerhet, utilstrekkelighet og savn som alltid låter uanstrengt, ærlig og troverdig. Antall norske musikere som klarer det, kan telles på én hånd.