RESTAURANTEN HADDE vært utsatt for en ekstrem makeover siden sist, og fremsto som pen og innbydende. En elskverdig servitør førte dem til et av de få ledige bordene.
– Fullt hus på en onsdag, dette lover bra, hvisket Smith.
Papadums som smeltet på tungen, med mintsaus og finhakkede grønnsaker. Dette var husets «brød før maten», som ble servert sammen med menyen.
– Dette er veldig godt, og setter umiddelbart i gang en slags Pavlov-refleks som får meg til å hungre etter flere eksotiske smaker, sa Smith.
MENYEN VAR OMFATTENDE, men den sympatiske servitøren oppfattet straks usikkerheten, og kom uoppfordret ilende til bordet. Et noe høyt prisnivå, syntes Smith og Smule. To hundre og femti kroner for en gryterett med kylling er vel å ta hardt i.
– Hmmm. Firehundreogsyttifem kronasjer for en flaske med Casillero Del Diablo. Koster ikke den akkurat hundre på polet? I så fall er det en ublu pris, mente Smule.
Det ble husets røde på glass. Den var til gjengjeld veldig god, til å være en «husets».
Agra spesial mix for to til forrett. Retten besto av kongereke, steinbit og løkringer; lekkert servert med alskens fargerike frukter og en nydelig plommechutney, samt en sterk, yoghurtbasert dip. Vinneren var den krydrede scampien – taperen fisken, som smakte tran.
– Sånn blir det med steinbit om ikke fettet fjernes før tilberedning, det er nå min bitre erfaring.
Smith henfalt til minner om kostbar og tidkrevende kokkelering som gikk riv ruskende galt.
MEN FØR HAN VISSTE ordet av det, ble bordet dekket av fat på fat med velduftende sauser og gryter, dampende, krydret ris, og grillet lammefilet med løk, fresende på et glovarmt jern. Samt søtt peshawari-nan med mandler, som er så godt sammen med sterk mat, og selvfølgelig også den kjølende yoghurtsausen raita. Et nesten perfekt gilde, kun forstyrret av det faktum at det sterkt krydrede lammekjøttet var altfor hardt grillet. Saften og mørheten var forsvunnet fra de helt gjennomstekte stykkene.
– Slik er det altfor ofte, mente Smule. – Det er derfor jeg holder meg til kylling eller vegetar, noe inderne er kjent for å være virkelig flinke med.
De fikk tynn espresso og Chocomosa til dessert. Servert med god vaniljeis, og dekorert med de vakreste og mest fargerike frukter og bær som kan fremskaffes her oppe i nord. Svært godt for øyet, ikke fullt så godt på smak. Samosaen var tørr, og smakte for lite av sjokolade.