DET VAR IKKE STAPPFULLT hus denne regntunge lørdagskvelden, men det var nok gjester til å holde servitøren på tå hev, og vel så det. Noe som ikke så ut til å stresse ham nevneverdig.
— Og du som alltid sier at multitasking er en paradegrein for kvinner?
Smith var i godlune, og følte seg litt konge på haugen der i Finnegårdens annen etasje. Ute tordnet og lynte det, inne var det lunt og behagelig, og alle ønsker ble effektuert elegant og prompte.
MYE GODT PÅ MENYEN, det var de enige om, så fordelingen av godene gikk relativt smertefritt unna.
Smule øremerket risotto og kylling, mens Smith var i lune for lam og carpaccio. Det forenklet valg av vin, og servitøren introduserte dem for husets utvalg av røde. Spesielt mye skryt fikk Montepulciano d'Abruzzoen «San Clemente» fra Zaccagnini. Dette skulle være den gjeveste vinen av de beste druene, fra produsenten av velkjente Cantina Zaccagnini. Vellykket valg, den var rik og spennende. Ingen ublu pris, heller.
Smiths carpaccio fikk også superlativene på glid. Den var garnert med grønn pesto, noe som lett kunne trukket retten ned i veikrosjiktet om den hadde vært fra glass. Men den var helt frisk, parmesanen var nyrevet, oljen var tykk og pepperen nykvernet. Utmerket.
FRA DEN ENE KJØTTRETTEN til den andre; hovedretten besto av lammefilet med ratatouille og potetsalat. Helt ok, selv om potetsalaten var litt kjedelig. Smith hadde forventet noe annet enn varme poteter i fancy biter, etter beskrivelsen «varm italiensk potetsalat». Da var Smules kylling i en høyere liga.
For dette ville Smule gjerne spise igjen. Saftig, fylt kyllingkjøtt mot myk hvitløkspotetpuré og himmelsk sitron-beurre blanc. Asparges grillet med serranoskinke som kraftig sidekick. Denne retten hadde snert, og et smaksbilde helt annerledes enn forventet.
Snert hadde også jordbærene, enkelt servert i lime- og vaniljemarinerte biter, med knust marengs. Og en god tiramisu kunne heller ikke spises for ofte, det var de skjønt enige om.
Enig med våre anmeldere Smith og Smule? Si din mening her.