OG ITALIENERNE innfridde. Absolutt!
– Hvorfor er det så mange sprikende meninger om maten på Stragiotti? Man kan jo oppleve alt fra pottesure bemerkninger til stående applaus om én og samme rett, sukket Smule.
Det dreier seg selvsagt om smak og behag, men Smule trodde også at folks forventninger kunne være årsaken.
– Vi som var unge og lovende på 70— og 80-tallet, er jo indoktrinert fra fødselen av med at italiensk – det er pasta i pulverbaserte, tykke sauser, med et tykt lag smeltet norvegia på toppen. Slikt tar det gjerne noen generasjoner å få bukt med, mente hun.
Men hun hadde også merket seg at dagens generasjon unge mennesker har større kunnskap om mat enn hun selv hadde i ungdommen, og spesielt om mat fra andre land.
UNDERETASJEN VAR stengt av, og menyen var blitt kortere. Kanskje var den en sommervariant?
Men Smule fikk konstatert at en del av slagerne fortsatt fantes, og menyen var også supplert med andre klassiske retter, som saltimbocca.
Vinkartet var også litt mer slunkent enn de husket fra forrige besøk, selv om ferieavvikling neppe var årsaken. En Soave Classico, frisk, men ikke for syrlig vin fra Veneto, Italia, ble anbefalt til forrettene, der de endte opp med asparges og blåskjell.
Perfekt tilberedt asparges, sikkert norske, for de var veldig søte, sprø og gressgrønne. Med parmesan. Enkel og god antipasti.
Porsjonen med blåskjell var egentlig i største laget som forrett, men Smule nektet å forlate stedet uten. De var som forventet – himmelske muslinger i utsøkt kraft.
SULTEN PÅ flere frukter fra havet valgte Smule «Risotto Frutti Mare» som hovedrett. En flott rett i utgangspunktet, mye fine skalldyr og god tyggemotstand i risen, men av uforståelige grunner var det også mye olje i den. En påtrengende oransje olje som fulgte hver eneste munnfull. Hun skjøv fatet unna, og fikset en dessertmeny i en fei.
Alt gikk egentlig raskt denne kvelden, både servering, rydding og mat. Mens Smule var opptatt med å skanne menyen, satt Smith mer eller mindre i transe over sin saltimbocca. Smørmyke tynne skiver av kalv og parmaskinke var stekt raskt og lagt ved siden av en lun haug kremet båndpasta, slik at utsøkt kraft fra kalv og parma smeltet sammen med fløten til en magisk emulsjon.
TIL DESSERT ble det pannacotta til Smule og affogato til Smith. Denne desserten var like enkel som den var genial: et lite glass vaniljeis med en espresso helt over. Priset til langt under hundre kroner, som seg hør og bør.
Enig med vår anmeldere Smith og Smule? Si din mening her.