Siden 1988 har China Palace bydd på en smakebit av hvordan asiatisk overdådig luksus kan se ut. I midten av rommet svømmer levende fisk i en utsmykket karpedam med fontene.
Innredningen er påkostet og lekker. Her har selv takplatene egne ornamenter. Ifølge hjemmesiden tok det hele to år å bygge restauranten, som skal gjenspeile et keiserlig palass.
I dag slår idyllen sprekker med laminerte plastskilt og slitte stoler. De elektriske massasjestolene i gangen gir alt annet enn et eksklusivt førsteinntrykk.
Servitøren står klar til å ta bestillinger i det vi setter oss. Men spisekartet på China Palace er tykkere enn et atlas. Det tar tid å finne riktig rute gjennom seks ulike kjøttyper, veganske retter, ris og nudler frem til enden av reisen, dessertene. Selv om alle rettene er avbildet. For menyen inneholder over hundre valg.
Og selv om flere av sausene går igjen til ulike kjøtt-typer, gir utvalget rom for bekymring. Hvordan skal servitørene klare å holde styr på all den informasjonen? I dette tilfellet kommer svaret raskt: Det klarer de ikke.
Vårrullen jeg får servert til forrett er stor, firkantet, føyelig og sprø. Den serveres med en frisk salat av tynn-strimlet kinakål og gulrøtter. Retten er fylt med en salt velsmakende blanding av kjøtt og grønnsaker. Noe mer spesifikt svar angående ingrediensene får vi ikke fra servitøren.
– Det er i hvert fall svinekjøtt, bemerker hun. Svinekjøtt og biff. Eller var det kylling?
– Kylling var det ja, sier hun idet hun rydder av fatene.
Også ved hovedrettene viser det seg at det store menyutvalget stikker kjepper i hjulene for serveringen. For hovedretten av hummer med krabbesaus kan ikke bestilles. Ifølge vår servitør har det vært helt umulig å oppspore taskekrabber i Bergen denne uken. Ikke engang butikkene i området har hatt krabber, forteller hun. Det høres merkelig ut, for senest på vei bort til restauranten gikk jeg forbi en butikk med full krabbedisk.
Servitøren anbefaler heller en sterk, tomatisert bønnesaus fra sichuan-provinsen. Et godt valg. Den litt fyrige sausen passer utmerket sammen med både hummeren, som må kjempes ut av skallet med kniv og gaffel, og grønnsakene av asparges og sopp. Men grønnskjellene får en syrlig bitter ettersmak.
Det sprøstekte andebrystet à l’orange er en enormt søt rett, med en appelsinsaus av flytende sukker. Appelsinskivene frisker opp et kjøtt med fin fettbalanse, sammen med søte frukter som litchi og melon.
Dessert etterpå er nesten overflødig. Spesielt når den sprøstekte bananen bader i sirup. Men det er en klassisk og god dessert. Det er også den hjemmelagde ostekaken med tykk kjeks-bunn.
Kaffe og te serveres i store, elegante porselenskanner. Men det blir nesten komisk når den som har bestilt kaffe får te, og omvendt. Koppene endres, kannene blir stående. Dermed blir det følgefeil i etterskjenkingen også.
Kunnskapen om vin er fraværende. Det eneste servitøren kan tilby er husets vin. Hun vet ikke hva den heter eller hvor den er fra, kun at den er halvtørr. Hun virker lettet da valget i stedet faller på en eplejuice.
Serveringen gjennomføres med en enorm høflighet, men den er likevel full av mangler: Det tar lang til før middagen ryddes. Og det huskes ikke hvem som har bestilt hva. China Palace markedsfører seg som en eksklusiv kinarestaurant, og da bør servicenivået være der etter.
Tre hjerter indikerer en skuffende opplevelse, mens to viser til faktiske feil ved måltidet. Den store menyen er utvilsomt en utfordring for personalet. Menyene er skitne med matrester på sidene. En av menyene mangler en side. På bordene står åpne glass med saus som blir stående fra en gjest til en annen. Det løse toalettsetet gjør at jeg nesten deiser i bakken. Slikt er ikke greit.
Det skal mer til enn et vakkert lokale for å skape ett palass.