Damsgårdstuene er en rar restaurant. Rar på en god, gjestfri og fortryllende måte. Selv kaller eieren, Anita Iversen Damsgården, den for sitt snurrige spiseri. Det er en treffende beskrivelse. For det er svimlende fullt av rare ting her inne, i et av Damsgårds eldste bygg.
Det gamle sykkelverkstedet er fylt til randen med historiske og humoristiske gjenstander. Her henger det sko i bjelkene og malerier i taket. Veggene er tapetsert med bilder av gamle sjømenn, dansende divaer, stokker og hatter. Bordene er dekket med hvit duk, stearinlys og elektriske kubbelys. Røde hjerter dingler ned fra lysekronen.
Lokalet har like mye varme som eieren selv. Anita er så gjestfri og så personlig i serveringen at det nesten føles frekt å analysere arbeidet hun legger ned på hver tallerken. For som hun sier det selv:
– Jeg har jobbet hardt for det her.
Anita har hele tiden en fot i luften, og traver raskt gjennom det fulle lokalet, med en imponerende ro for en som både lager mat, serverer og fremdeles har tid til å slå av en prat med nye naboer.
Damsgårdstuene har kun åpent to ettermiddager i uken. Torsdag og søndag. Mye tyder på at det er marked for mer, for når vi ankommer ved åpning er det allerede fullt. Her er det lurt å bestille bord.
To servitører i mørk uniform kommer fykende forbi oss med noen enorme lammeskanker. Dampen står i luften bak dem. Det blir raskt tydelig vi ikke kommer til å gå sultne. For selv om menyen er liten, og kun består av hovedretter og desserter, er rettene massive. Spisekartet består av høstlige tradisjonsretter som indrefilet av hjort, raspeballer og bacalao. Tavlen på veggen lokker med noen ekstra spesialiteter. I dag med en forsmak på julen, med lutefisk, ribbe og pinnekjøtt. Det er det vanskelig å motstå.
Pinnekjøttet fra Brakstad ligger som et fjell, omringet av kålrotstappe, tre små poteter, og en krukke med sjy. Kjøttet varierer mellom å være litt tørt og svært saftig. Det er mildt på smak og har godt integrert fett. Rotmosen har litt for mye salt og pepper, og overdøver til dels kjøttet.
Svineribben serveres som tre store stykker, med deilig sprø svor og en rik, smørfylt brun saus som løfter kjøttet. Ribben serveres enkelt og klassisk sammen med kokte gulrøtter, surkål og poteter.
– Har dere lyst på dessert? Har dere det? spør servitøren mens hun rydder av fatene for oss.
– For da burde dere prøve sjokoladefondanten. Den er helt fantastisk. Den tar litt tid, men den blir sprø utenpå og smeltende inni.
Litt senere renner det rykende varm sjokolade ned av fondant-kanten, og ut på tallerkenen, der den blander seg med hjemmelaget vaniljeis og bringebærsaus. Pynten av druer og mintblad er lettvint dekorasjon og har ingen hensikt med tanke på smaken. De kan retten klare seg uten, for som lovet har sjokoladen en fantastisk dyp kakaosmak.
Arnes karamellpudding er også hjemmelaget, som nesten alt annet her. Den er deilig rik på smak med et godt samspill mellom nesten svidd karamell i bunnen og smaken av søt vanilje. Et sprøtt sukkerlokk gir variasjon i teksturen. På toppen ligger en kule av luftig krem, tykk som pisket smør og med en smak like mild som filterkaffen vi får servert. Også den kommer i rause mengder. Vi får en hel kanne med traktekaffe på bordet. Den litt lave temperaturen og litt bitre ettersmaker tyder på at den har stått en stund på kannen.
Det skjer store endringer på Damsgård for tiden. Med ny bro, nye blokker og nye butikker. Men noen ting er fremdeles ved det gamle. Heldigvis. For Anitas snurrige spiseri bevarer sjelen blant det moderne. Her får du kjapp og årvåken servering av tradisjonsmat, i Damsgårdstuenes egne rustikke stil.