Når vi kommer til Litteraturhuset stiger vi først inn i den lyse og uformelle kafeen. Her serverer Colonialen egg og müsli til frokost, kalvelever, supper og sandwicher til lunsj og uformelle middagsretter.
Det er lite som tyder på at det finnes et lokale til. Men når vi kommer forbi den lange disken og runder hjørnet ved kjøkkenet, åpner det seg enda et rom. Her serveres det kun middag.
Colonialen har et øye for detaljer, både når det kommer til mat og til interiør. Den unike, minimalistiske, nordiske stilen strekker seg som et blodsbånd mellom alle deres seks avdelinger.
Stilen markerer tydelig at til tross for ulike konsept, stammer alle avdelingene fra samme familie. Familien til Ken Petter Skorge-Kristiansen og Laila Skorge.
I restauranten står firkantede bord tett i tett. Lokalet er luftig, med veggdekkende vinduer. Metallsprossene på rutene gir en passende innramming av brosteinen og smuget med graffiti-kunstverket av Otto med sykkelen. Bordene er dekket med en symbolsk hvit duk laget av tykk papp, som understreker det uformelle konseptet.
Menyen serveres på solide treplater og åpner med tre typer snacks: østers, parmaskinke og beter med chèvre. Vi bestiller tre østers på deling.
Den høflige servitøren tar bestillingen og fordufter inn på kjøkkenet. Etter et par sekunder kommer han løpende tilbake. Kjøkkenet er tomme for østers.
Siden han ikke anbefaler noe annet, går vi rett på forrettene. Det angrer vi ikke på.
Det knallrosa oksekjøttet er blandet sammen med bladpersille, salt og pepper, og formet som en sirkel. Oksetartaren er omkranset av syrlige tilbehør. På fatet ligger det små sylteagurker, syltede rødbeter, kapers, syltet sjalottløk, og sprø surdeigstoast sammen med en majones laget på benmarg. På toppen av kjøttet dupper eggeplommen i et halvt eggeskall.
Retten er hele tiden i endring ved at jeg kan veksle mellom tilbehøret. Dette er en av de beste tartarrettene jeg har smakt. Både den og forretten av kongekrabbe med gremolata, leverer over forventningene. Pastaen som kommer til, er finstemt og saftig, dynket i purresmør.
To trinn opp fra der vi sitter, jobber kokkene bak et vindu med utsikt ut over hele restauranten.
Bak krukker med krydder, syltede oliven, remser av tørket hvitløk og panner, er kjøkkenet i full sving med det som skal bli våre to hovedretter, bresert okse og coq au vin. Mens grytene putrer kommer servitøren for å diskutere drikken.
Han har én liste for viner på glass, én for flaskeutvalg og én for øl. Drikke-anbefalingene vi får er personlige, og kommer fra et genuint engasjement.
Jeg skulle ønske han hadde presentert maten på samme måte, for menyen er sparsom med detaljer. Jeg skulle også ønske at han fortalte at det fantes en egen meny med dagens treretter. Hadde det ikke vært for at vi overhørte samtalen på bordet ved siden av, ville vi aldri fått vite at den fantes.
Den breserte oksen er mør og saftig. Som forventet faller kjøttet fra hverandre, før det synker ned i en tykk risotto milanese, laget med safran og dekket av et ost. To biter med margben serveres rykende på toppen av kjøttet.
Denne retten er mektig. Det er ikke kyllinggryten coq au vin. Den er veldig mager. Kyllingen har lite kjøtt på både lår og vinge. Det gjør retten vanskelig å spise og litt ubalansert i forhold til baconmengden.
Hver dag serveres det en rimelig middagsrett i brasseriet fra 15.00-17.00. På vinkartet finnes en grappa laget på Barolo fra 1985. Colonialen favner bredt på tvers av prisklasser og kan tilfredsstille de fleste, med glimrende hverdagsmat fra inn- og utland.