Man kan ikke spare seg til suksess, er det noe som heter. Det gjelder for restauranter på linje med alle andre. Har man for få servitører på jobb og ventetiden blir like lang som i kveld, er sannsynligheten stor for at gjestene ikke kommer tilbake. La oss håpe det ikke skjer for No. 13. For pizzaen deres er sprø og god. Og burgeren lages på smakfullt kjøtt. Det veier delvis opp for langtekkelig bevertning.
Restaurant No. 13. er plassert på gateplan på Torgallmenningen. Gjennom den elegante fasaden med høye vinduer, tar utsikten pulsen på hjertet av Bergen. Som en del av Nordic Choice-kjeden er ikke rommet redd for store uttrykk. I taket lyser et hundre år gammelt fargesprakende glassbilde med blomstrende motiv. Det veggdekkende maleriet av Anna Karenina er det angivelig de filminteresserte eierne av bygget som står bak. Uttrykket er både unikt og moderne. Men lokalet oppleves likevel litt hult. Kanskje fordi underetasjen står tom.
Dette er langt ifra en kreativ fusjon:
Fra bordene skuler sultne turister etter fatene med lengselsfulle blikk. Det er et internasjonalt klientell her i kveld. Det høres. Dette kan tyde på at de fleste som bruker restauranten er gjester som bor på hotellet.
Menyen er kort og kan enkelt oppsummeres med tre retter: Pizza, hamburgere og salater. I tillegg finnes det et knippe sideretter, med små elementer som skiller dem fra et standard tilbehør. Over løkringene er det dryppet en søt, tykk dressing. Korianderbladene gir dem en asiatisk tvist. Ovnsbakte grønnsaker viser seg å være potetbåter krydret med røkt paprika og en frisk dressing på siden. Dette er No. 13. sin versjon av frites. Smaksmessig er de et godt, mindre salt alternativ, men båtene burde vært sprø.
Hamburgeren, The New Yorker, består av to små kjøttpucker på 90 gram hver. De er tykke og har tydelige smaker med mye salt og pepper. Innsiden av brødet er dekket med trøffelmajones, røkt cheddar og manchego. Ellers er det kun isbergsalat og syltet rødløk som pryder burgeren. Smakene er rene. Toppen av brødet er dynket i svarte og lyse sesamfrø som gir en rund, nøtteaktig smak til burgeren.
Skal være eksklusiv, men:
Av fire pizza-varianter er to av dem vegetar. En serveres med hummer. Av ren nysgjerrighet, og et snev av frykt for om vi har drept en hummer uten grunn, går jeg for den siste. Dette er menyens dyreste pizza. Om den er verdt det? Det kan diskuteres. Men den er god. Virkelig god.
For den hvite pizzaen har en herlig tynn bunn, en passelig mengde ost. Den er toppet med pinjekjerner, ruccola og saftig hummer. På siden serveres en halv grillet sitron, noe som gir retten et lett og friskt preg. Pizzaen er neddempet, men smakfull.
Noe av det første vi ble lovet av vår blide, men stressede servitør, var vann. Så kom vinen, som for øvrig var veldig varm, og vi ble igjen lovet vann. Det samme skjedde da maten kom. Vi ble igjen lovet vann. Og lenge ble vi sittende i håpet om at alle gode ting var tre, men vannet kom aldri.
Les også:
Nederst på menyen bes det om at maten bestilles i baren. Men ordrene tas likevel ved bordene. Det er en hyggelig overraskelse, som oppleves riktig, men det er også antakelig grunnen til at de to servitørene ikke rekker rundt. Restauranten som kun har vært åpen en kort stund leter fremdeles etter sin form, både når det gjelder serveringsform og meny. Retten ostekake med is av sitronverbena klinger kreativt, men er en rett uten harmonerende smaker og med en is som har skilt seg i to.
Den nyåpnede restauranten driftes av hotellet selv, og søker seg mot det vante og det trygge med en kort meny av kjente retter. Det fungerer godt, men denne kvelden er ventetiden er for lang og kunnskapsnivået om drikken for lav.