Fusion er navnet på den nye avdelingen til Ruccola, hverdagsitalieneren i Vetrlidsallmenningen. Restauranten ligger relativt usynlig til på Engen, vegg i vegg med whisky-baren The tasting room. Konseptet er nytt, med franske vibber, men maten har mange likhetstrekk med søsterrestauranten. Hovedmenyen er fremdeles italiensk.
Første side av menyen er viet til crêpes. Fransk hurtigmat. Crêpes er tynnere enn de tradisjonelle norske pannekakene. Her er de fylt med alt fra sukker til krem. Fra epler til sjokolade. Galette er en versjon som tradisjonelt lages med bokhvete. Den fylles ofte med mer salte ingredienser, som smeltet ost, egg eller skinke. Hos Fusion får du servert begge deler.
Bak meg er veggene dekorerte med japanske tegn og skulpturer. Rester av en feilslått fusjon. For til å begynne med serverte Fusion sushi. Det eneste japanske som er igjen nå er veggpynten. Herfra og ut er det Sør-Europa som gjelder. En god idé. For italiensk og fransk mattradisjon har tross alt mer til felles enn hva japansk har med noen av dem. Det gir menyen et mer samlet uttrykk. Men noen fusjon er det ikke. Menyen er fremdeles separert i to deler.
Skal være eksklusiv, men:
En representant for den italienske siden er Fusions antipasti misto, som kort kan oversettes med miksede forretter. På fatet ligger det fire spekepølser. Tre av dem er salami-varianter med varierende krydder og smak. Den siste er en tykk skinke som er litt plastikk-aktig i teksturen. Salaten i midten har brune merker, og ligger sammen med en slapp tomat og noen skiver av rødløk som allerede er visne. Det lover ikke godt for resten av måltidet. Heldigvis briljerer brødet, med en søt smak av korn, og sprø, ristede solsikkekjerner. Det stiller sulten i vente på neste rett.
Et stekt andebryst serveres med stekte amandinepoteter, grillede gulrøtter og brokkoli, og en dyp saus laget på tørkede aprikoser. Kjøttet er mørt innvendig, men litt tørt i kantene. Smakene harmonerer, de er tydelige og akkurat passe salte. Sausen er rik og søt og gir retten en særegen identitet.
At oksefileten har samme tilbehør som anden, er en enkel og lite kreativ løsning fra kjøkkenets side. Det virker uinspirert. Men det er fremdeles en god hovedrett, for oksefileten er perfekt stekt. Den har et sprøtt ytre og en smeltende innside. Smaken av grillen er tydelig og markant uten å dominere. Sausen med hele pepperkorn er kraftig nok til å fungere sammen med den brente smaken, og binder tilbehøret sammen.
Gjenoppsto med nye eiere:
Inn døren kommer det ene paret etter det andre. Servitøren møter de fleste. Men til tross for at flere av bordene er reservert på forhånd er restauranten for lavt bemannet. Med ni bord på vår ene servitør, går serveringen altfor trått. Hver rett tar en time.
I fransk ånd avslutter vi måltidet med to typer crêpes av den søte typen. En med nutella og banan. Den andre, crêpes pomme, er fylt med epler og kanel. Begge serveres med en kule vaniljeis på toppen. Som sjokoladeelsker kunne jeg gjerne tenkt meg mer nutella mellom bananene. Pannekakene er mektige og store, som servitøren så pent advarer oss om, men så sant man ikke går for pasta er det fint plass til en hovedrett først.
Forskjellen mellom Ruccola og Fusion er grovt sett at pizza er byttet ut med crêpes. Ellers er variasjonene små. Den hjemmelagde raviolien er 20 kr rimeligere på Fusion. Dessuten har de and på menyen. Det får du ikke hos søsterrestauranten. Sett bort ifra forretten, er maten velsmakende. Men dette er langt ifra en kreativ fusjon.