Finnegårdsgaten 6
Meny: Middagsservering. À la carte eller delemeny
Profil : Internasjonalt med hovedvekt på kinesisk
Pris: Forretter, 69— 149 kr. Hovedretter, 168- 298 kr. Dessert, 95- 125 kr. Delemeny, 545 kr.
Kort oppsummert: Høye ambisjoner, lavt servicenivå.
Soya er et av stedene jeg har gledet meg til å besøke. Restauranten som gjemmer seg bak Kjøttbasaren markedsfører seg selv med en eksklusiv asiatisk profil. Som en restaurant med autentisk, moderne, kinesisk kvalitetsmat. Bare tanken får meg til å drømme om saftige dim sum til lyden av klingende bronseklokker.
Til å begynne med ser det ut til at forventningene skal innfris. For lokalet er stilig og moderne. Veggene er svarte med lyssatte vaser og skulpturer, stolene trukket i turkis velur. Det ser elegant ut. Alt bortsett fra baren, vel å merke. Den jodler høyfjellshotell mer enn moderne kjøkken. Men om kvelden lyser den opp og gir rommet glød. Interiøret bygger opp til en behagelig atmosfære.
Les også:
Servicen begynner effektivt. Jeg blir møtt i døren, og i løpet av få minutter er menyer, vannglass og drikkebestilling på plass. Men så setter servitøren seg ned på nabobordet sammen med en av de andre ansatte. Etter det går det nedover. De to ansatte ler høylytt, viser hverandre bilder på mobilen og lager alene mer støy i lokalet enn de øvrige 30 gjestene.
Deling av mat og matopplevelser har vært veldig i vinden de siste årene, og Soya viker heller ikke unna trenden. Ifølge menyen er mat et viktig sosialt bindeledd i Kina, der måltidet er ment å deles i fellesskap med andre. Derfor har de en egen delemeny på spisekartet. Måltidet åpnes med fire typer dim sum og en saftig aromatisk sauvignon blanc fra New Zealand.
Ha kow, Wonton og Goyza er navnene på de tre små dumpling-pakkene som ligger i bambus-damperen foran oss. De er fylt med reker, andekjøtt og kylling. To av dem er dampet, én av dem fritert. Den første er myk og smakløs, den andre er i overkant sprø. På forespørsel om hvordan de lages, trekker servitøren litt på svaret. Hun ser nesten litt ukomfortabel ut. Det viser seg at to av dumplingene er kjøpt i en butikk i Bergen, frosne og dampet opp på kjøkkenet. Kun den siste lager de selv.
For en restaurant som fremhever kvalitet som et av sine viktigste prinsipp oppleves svaret vi får som et tillitsbrudd. Selv om masseprodusert dim sum blir mer og mer vanlig på grunn av tidsbruk og arbeidskraft, betyr det ikke at dette er riktig vei å gå for en restaurant som vil være eksklusiv.
Ved siden av de tre dumplingene serveres det en skål med marinerte små svineribber. Ribbene er saftige og sprø på samme tid. Sterke nok til at det svir litt på leppene. Svinekjøttet er godt tilberedt og smakfullt. Det er også Pekinganden som serveres som rett nummer to. Den serveres med sliketynne pannekaker, hoisin-saus og strimlede grønnsaker, i rause porsjoner. Men presentasjonen dras ned av et slitent servise. Samtlige av de limegrønne tallerkenene har hvite skår på alle kanter. De burde for lengst ha vært byttet ut.
Tegnene på manglende detalj-fokus er gjennomgående i hele måltidet. Nye retter settes på sølete bord. Det blir aldri tatt ny drikkebestilling eller hentet nytt vann. Vi får ikke nye fat til neste rett. Servitørene løper i trappene og sukker når de går forbi.
Les også:
Daglig leder for Soya er oppført med tilsvarende rolle for fire andre selskaper. Om det er dette som gjør at gjennomføringen ikke samsvarer med ambisjonene, er vanskelig å si. Men opplevelsen av kvelden er alt annet enn luksuriøs. For selv om de påfølgende rettene av pepperbiff, tigerreker og sjokolademousse er velsmakende, overskygges serveringen av en likegyldighet til maten og til konseptet.
Det er lite eksklusivt med krystallisert is, samme garnityr til tre av rettene, og en applauderende kollega når servitøren klarer å presentere ingrediensene i maten som serveres.