Vetrlidsallmenningen 2
Meny: Fast middagsmeny med tre eller fem retter
Profil: Norsk tradisjonsmat med en ny vri
Pris: Fem retter koster 725 kr pr. person, med tilsvarende pris for vinpakke. Tre retter koster 595 kr, og 435 for vinpakken. Og ostetallerken 169 kr pr. person.
Kort oppsummert: I historiske omgivelser får du ny, norsk tradisjonsmat servert med kunnskap.
Innenfor de nyromantiske murveggene er det eier og kjøkkensjef Christer Økland som tar imot oss. Jakkene henges i garderoben, og på saueskinn og høye stoler seiler vi inn i en kveld full av historier, bilder og veibeskrivelser. Til avsidesliggende hønsegårder, bratte tyske vinmarker og til ysterier langs veien mellom Bergen og Stavanger.
Siri er navnet på den ene servitøren. Vilde heter kokken som presenterer første og siste rett. Til og med surdeigsbrødet blir vi kjent med her. Lucy. Sure Lucy heter hun. Surdeigen som ble påbegynt med epler for en årrekke siden, og har vokst side om side med restauranten som åpnet i 2013. Les også:
Det er en stolt nærhet til leverandørene som preger kvelden. Fra de to appetittvekkerne av fiskesuppe og svinesvor med svinekrem, gjennom de fem rettene, den valgfrie ostetallerkenen, og videre til både petit fours og vin. Skjellbrosmen, bifangsten fra Nordhordland fiskemottak, er fisket av Leif. Kyllingene, som serveres med brokkoli er det Bjørn og Els som leverer. Og vinmaker Kevin Judd, han er faktisk avholdsmann.
Menyen ligger klar på bordet i form av et håndskrevet brev forseglet med voks. Her nevnes rettene sparsomt med stikkord som skalldyr, fisk, potet, kjøtt, dessert. Hva som gjemmer seg bak, får du vite når kokken serverer rettene.
1877 er årstallet da Kjøttbasaren åpnet. Byens basar som den også het, var bygget hvor torghandelen skulle kontrolleres. Her inne, i lokalet med murstein og treverk, messingplater og smijernslykter, sørget salgsbodene for en hygienisk og kontrollert handel. Gjennom et sterkt fokus på lokale råvarer og historisk-kulturelle referanser i bruk av mat, fat, bestikk og karafler, forvalter restaurant 1877 arven i Kjøttbasaren vel.
Det er to ting man ikke kommer utenom på 1877, ifølge Økland selv. Det er saus og poteter. Derfor har også poteten fått sin egen rett; en liten kjele med potetmos, surmelk, varm chips, og sprøtt potetskall. Servert med ferske ramsløk-blader og -olje. Enkelt, men variert nok i smak og tekstur. Sausen finner vi på kyllingretten med brokkoli og aspargesbønner. Jeg er enig i at den er nødvendig, men den er i overkant salt.Av rettene er det desserten, barndomsminnet som Vilde så fint kaller den, som oppsummerer kjærligheten til den norske mattradisjonen best. Isen minner om det kalde glasset med melk. Det flortynne, sprø vaffelhjertet med bringebær og havre minner om kjøkkenbenken til mor. Og brunosten. Den kommer man ikke unna. Det hele serveres i mormors gamle glass-skåler.
Les også:
Vinpakken leveres med fortellinger som gjør at vinen huskes for mer enn smaken. Ja, faktisk vil historiene huskes lenger enn smaken. For selv om vinene er gode, er de ikke spennende. Personlig tror jeg også at historiefortellingen vil oppleves mer naturlig dersom vinen skjenkes ved bordet. Det gir servitørene noe å gjøre under presentasjonen, og gjestene et sted å feste øynene. Temperaturen er for lav på de hvite vinene, noe som gjør at det tar litt tid før de kommer til sin rett i møte med maten.
Menyen er tradisjonell, men samtidig leken. Bergens fiskesuppe forvandles til en fast munnfull av lyr med gulrot, purre, sitronvinaigrette og gelé, servert på en saltstein fra Himalaya.
Les også:
Midt i måltidet kommer kjøkkenet med en utfordring. Hver gjest får servert et glass juice og må gjette ingrediensene ut fra lukt, utseende og smak. Det er en artig og enkel erstatning for hvilerett.
Menyen er verdt prisen, men tilbehør — som alkoholfrie drikker - og ostetallerkenen er for dyrt.
1877 balanserer i et vanskelig grenseland mellom å være traust, med oster som Jørnsberg og den salte sausen, og å være kreativ. Men det er nok av de uforutsigbare innslagene, som sagogryn med snøkrabbe og champagne- og østersskum, til at opplevelsen heller mot riktig side.
Og kaffen, den serveres i tynt gullbelagt porselen, akkurat som du ville fått den etter et bedre måltid hos bestemor.