Helge Risa var alltid førstemann på scenen når Kaizers Orchestra holdt konsert. Iført gassmaske og med fast plass bak pumpeorgelet, symboliserte han — som en fan sier i denne filmen - «alt Kaizers sto for». Men av scenen var Risa bandets odde mann ut - en kristen, litt innesluttet fyr som ikke likte verken banning eller drikking. Egentlig var han vel ikke spesielt begeistret for rockmusikk heller. Han syntes bare det var «kjekt» å ha noen spille sammen med.
Fokuset på et enkeltmedlem er det morsomste, mest originale grepet i en til tider anmassende dokumentar. Gjennom Risa - som vi møter både privat og på jobb, både som seg selv og «in character» - følger vi kaizernes vei fra amatørmessig studentband til metallfelgdundrende fenomen med suksess langt nedover på kontinentet.
Akkurat hva det var Kaizers «sto for» - utover en slags mellomkrigsestetikk, omparock og kule dresser - blir vi egentlig ikke så mye klokere på. De som elsker det vage, selvbevisst merkelige «universet» deres, kommer likevel ikke til å klage. Med «Den tilfeldige rockestjernen» har de fått den mest innholdsrike - og varme - «til vi ses igjen»-hilsenen noe norsk band har gitt publikummet sitt.