Når institusjonen han bor på ikke lenger vil ha ham, tar Diane med seg sønnen Steve hjem. Steve er 15, har ADHD og får noen ganger voldsomme raseriutbrudd. Diane er i 40-årene, litt harry og strengt tatt ikke veldig mye mer moden enn guttungen. Å si at de to får en turbulent hverdag sammen, er ikke å ta for hardt i.
Det første man legger merke til er at «Mamma» ikke fyller mer enn drøyt halve kinolerretet. Filmen har et tilnærmet firkantet bildeformat, et som får det til å se ut som om Diane og Steve lever innestengt i en boks. Men når de først har en lykkelig stund, åpner bildet seg opp til deilig, befriende widescreen. Det gir et deilig kick å se.
Den unge fransk-canadiske regissøren Xavier Dolan («Tom at the Farm», 2013) benytter seg fritt av ulike filmatiske grep — høy musikk, slow motion, håndholdt kamera - for å få frem de reaksjonene han er ute etter. Kombinert med fremragende skuespill, gjør dette «Mamma» til en sjeldent intens filmopplevelse. Undertegnede vet ikke stort om hvordan det er å leve med et utagerende ADHD-barn, men tror på at det kan være omtrent slik Dolan beskriver det: morsomt, skremmende og hjerteskjærende om hverandre.
«Mamma» er en film som gjør inntrykk.