Aidan Bloom (Zach Braff) er en 35-år gammel mann med en stor skuespillerdrøm i magen som aldri helt blir oppfylt. Hans kone (Kate Hudson) støtter drømmen hans og er familiens eneste sikre inntektskilde. Deres to barn går på en jødisk privatskole, som betales av Aidans far (Mandy Patinkin), men da han får uhelbredelig kreft og trenger pengene til en eksperimentell behandling må Aidan undervise barna hjemme en stund.
Filmen tar opp både de helt store eksistensielle spørsmålene, og de mindre hverdagslige utfordringene de fleste av oss kan kjenne seg igjen i. Filmen er en typisk «feel good»-film, men med litt ekstra på toppen. Filmen byr ikke nødvendigvis på en fasit på rett eller galt, men viser at det er plass for flere typer løsninger og innfallsvinkler på livet.
Dette er Zach Braffs («Scrubs») andre spillefilmprosjekt. Denne gangen har han skrevet manuset sammen med broren, og det er helt klart inspirert av deres egen oppvekst. Filmen er dessverre ikke særlig nyskapende og tar opp stort sett de samme temaene som i Braffs forrige film, men den er likevel både varm, rørende og akkurat passe filosofisk med innslag av dikt som «The Love Song of J. Alfred Prufrock» av T.S. Eliot.
Filmens soundtrack er også med på å trekke helhetsopplevelsen opp et hakk.