Dette er et norsk filmverk kjemisk renset for effekter av noe slag. Fri for jåleri, både rent filmisk og i manuset. Og uten manerer.
Det er et drama som faktisk ærlig og åpent våger å illustrere følelser. Følelser som kan oppstå i hverdagen, følelser som for noen er bagateller, for andre er spørsmål om store, personlige skillelinjer. Komplekse følelser, som kan gå på det å såre noen uten å ville det, skade noen mentalt uten å mene det, ydmyke noen uten å tro at en gjør det.
I filmen kan, dypest sett, begreper settes opp mot hverandre og skape konflikter, holdningsendringer, medmenneskelige temperaturforskyvninger. Begrepene heter lojalitet satt opp mot integritet, trygghet satt opp mot frihet.
Dette utmyntes i historier om en sykepleier som skal være rådgiver for en student, en oversetter som blir bedt om å oversette en roman hun ikke kan stå inne for, og en historie om arv.
Manuset til Dag Johan Haugerud er bevegelig, nært, ytterst poengtert, iblant ironisk, da er det som om dialogene kretser rundt temaet som haier og skaper en egen, klaustrofobisk stemning. Det nære og tette er påtakelig i Haugeruds regigrep. Han er ikke redd for å la kamera stå stille, og han er aldri redd for Det menneskelige ansikt. Han makter å la regien legge seg tett opp til manuset, det er hele tiden og veien nær korrespondanse mellom manus og regi. Selvfølgelig betyr også skuespillere mye i en slik film som dette. Makter de å viderebringe Haugeruds ord? Er de troverdige? Det er de i høy grad. Alle besitter både fintklingende nyanser og et talende kroppsspråk. Så er det da flere av Norges mest fornemme skuespillerkrefter Haugerud har fått med seg på laget.
Det er først og fremst en film om kvinner. Det betyr absolutt ikke at den ikke kan sees av menn. De følelser og tanker den tenner har ingenting med spesifikke kjønn å gjøre, de er allmennmenneskelige.
Filmen vant Viaplays nordiske filmpris under filmfestivalen i Haugesund. Høyst fortjent! Merk dere navnet: Dag Johan Haugerud.