Skaperne av "Coraline" er her med en ny animasjonsfilm, hvor den såkalte stop-motion-teknikken går i forening med 3D-dimensjonen. Og rent teknisk sett er filmen presis, velfungerende, iblant faktisk elegant.
Det som fortelles beveger seg aldri forbi det velkjente, det iblant klisjépregede. Men innen disse rammene er det skapt en livlig historie, holdt oppe av like deler groteskhet og vittighet.
Det er den gamle historien om nerden som blir helt som (gjen)fortelles. Nerden Norman kan se gjenferd (et grep uttvilsomt hentet fra realfilmens verden, fra den intelligente grøsseren "Den sjette sansen"). Ikke bare ser han dem, han hilser på dem og snakker med dem. Slik blir han selvfølgelig et mobbeoffer.
Men se : Byen hvor Norman bor sammen med sine foreldre, sin bestemor (som bare Norman ser) og sin "Tina & Bettina"-aktige søster, har en riktig gammel fortid med heksejakt og heksebrenning. Og nå vender byens fortid tilbake i form av zombier. Og vår mann Norman er den eneste som kan redde innbyggerne. Det er grotesk , og det groteske er uttrykksfullt. Det er iblant drabelig, og det er effektfylt uten å bli andpustent. Men – og takk for det – det er også vittig. Ikke påtrengende visuelt vittig, vittighetene ligger mest i det verbale.
Som du vet , det groteske har ingen kjerne, bare stil. Og dét gis det kraftige bevis på her. Men som samlet sum: Fikst og underholdende, med dyktige, velplasserte norske stemmer.