Denne norske filmen defineres som en dramakomedie. Trykket bør absolutt legges på drama. For: Selv om en film har sine løpske og lystige sider, gjør det den ikke nødvendigvis til en komedie.
Dypest sett er dette en modningshistorie, sett på bakgrunn av et ferskt samliv: Et par har nettopp flyttet sammen i et rekkehus. Han har nettopp fått nye jobb, hun arbeider i et forlag og er gravid.
Han heter Henrik (Henrik Rafaelsen). Han er 35 år, men opplever livet og bruker livet som om det er en form for russefeiring. Så er da filmens dynamikk om hans utvikling i retning av å bli et modnere menneske. Bemerk at en skriver "modnere", ikke "modent menneske". Filmen besitter klare føringer , en klar utvikling, gløgge iakttakelser, kloke dialoger. Og den har sjarm. Sjarmen får den gjennom Henrik Rafaelsen og Janne Heltbergs ledige og forståelsesfulle tolkninger av paret. Regien bærer preg av den kjølig registrerende, slik sett mangler filmen det personlige avtrykk.
Anne Ma Usterud kan du ta som en herlig bonus i et par scener som Henriks mor. Når Anne Ma får slike manus, kan hun skape portretter som virker selvlysende. Scenene løfter ikke filmen, men de er herlige i kraft av Anne Mas talent.
En sympatisk film , en underholdende film, en film som er i stand til å tenne noen refleksjoner i en, men jeg skal ha riktig mye juling for å si at det er en stor film.