Dokumentarfilmskaperen Kari Anne Moe ville i utgangspunktet lage en mosaikk om fire ungdommers politiske engasjement, som skulle kulminere i skolevalgene. Under opptakene opprant en dato: 22. juli 2011.
Den datoen forandret både filmens struktur og vesen. En av de fire ungdommene, Johanne Butenschøn Lindheim fra AUF, gjennomlevde marerittet på Utøya. Hennes gjenfortelling av hva hun opplevde gir filmen en helt annen karakter, nerve og farge enn den ville ha fått, om det "bare" var en gjennomgang av fire ungdommers politiske engasjement. Den lange sekvensen, pluss kommentarer fra henne et hakk senere i tid, er filmens høydepunkt, den får resten av filmen til å fortone seg sympatisk, men temperaturfattig.En opplever de fires engasjement, deres forsøk på å formidle engasjementet, deres nervøsitet, latter, vennskap, familiefølelser, deres artikuleringer om fremtiden, om håp, om drømmer og om "Her og nå".
De fire er egentlig ganske homogene. De er utsprunget av Oslo, de har ulike bakgrunn, ulik geografisk ståsted, men de store, markante forskjellene på dem finnes ikke. Og de er alle verbalt fulle av "lissom", "og sånn" og "på en måte".
Igjen: Sympatisk, men ganske temperaturløst, bortsett fra Utøya-delen, den gir en helt annen klangbunn og karakter.
Inspirert av filmens fire hovedkarakterer, oppsto ideen om "Tidskapselen Til Ungdommen". Denne Tidskapselen skal bestå av tanker om 22. juli, tanker om landet vi lever i og om Norge i fremtiden. Alle elever ved landets videregående skoler er invitert til å delta. Tidskapselen skal både være en form for gave til fremtiden ungdom, men også fungere som et tillegg til den offisielle historien.