**Norge 2012
Regi:** Joachim Rønning og Espen Sandberg
Manus: Petter Skavlan
Sensur: 7 år
Egnethet: Ungdom/voksen
En regner med at historien om norske Thor Heyerdahl og hans Kon-Tiki ferd fra Peru til Polynesia i 1947, er så allment kjent at vi her ikke detaljskildrer den.
Filmen er nær dokumentarfilmen, likevel er den klart et kunstverk. "Nittifem prosent av filmen er historisk korrekt, resten er diktning", sier filmens manusforfatter Petter Skavlan.
De som mener at et filmverk bør være helt historisk korrekt, er veldig opptatt av detaljene. Her har både manusforfatter Skavlan og regissørene Rønning og Sandberg vært mer opptatt av selve kjernen, dynamikken, i det hele: Hvem var Thor Heyerdahl? Og hva drev ham?Og i så måte gis det et nennsomt portrett av Thor Heyerdahl. Og uten dét, ville vi ha stått igjen med et drama som kun er actiondrevet. Heyerdahl-portrettet er ingen garnityr, det viser en mann som ofrer kjærligheten og familien på ambisjonens alter. Med dagens øyne kan en slik innstilling, en slik holdning, kanskje beskrives som "En svakhet" eller "En karakterbrist". Hvordan en nå enn belegger disse karaktertrekkene ved Thor Heyerdahl, var de selve kraften i hans liv. Det sies et sted i første del av filmen: "Thor Heyerdahl er en pompøs, selvopptatt mann, men en stor leder",
Samtidig viser filmen med all tydelighet Heyerdahls skepsis ovenfor autoriteter. Han godtok ikke hevdvunne "sannheter". Han var hele tiden og veien i opprør mot autoritetene, deres tanker, deres holdninger. Og kanskje dét mer enn noe annet skapte ambisjonene i ham og derved dynamikken i hans liv.
Dette får Pål Sverre Hagen frem, gjennom skarpe detaljer og stor formbevissthet. I tilegg har han en stor fysisk likhet. Stemmen, derimot, er forskjellig fra Heyerdahls lyse, flatpressede stemme. Hagens stemme er dypere, mørkere, med en helt annen resonans. Men Heyerdahls stive engelske uttale har han fått med!
Agnes Kittelsen som hans første kone Liv, tolker henne med en form for bunden varme og bunden entusiasme, noe som føles riktig. De øvrige skuespillerne er både fra manusforfatter og regissørenes side skapt som virkningsfulle, tydelige typer.
Selve dramaet til sjøs, er glimrende utført. Det ladede er meget godt tatt vare på: Det fysisk uvisse, det fysisk truende, det fysisk anelsesfylte. Og de eksplosjonsartede og/eller heftige actionscenene har et Hollywood-design. I deres smidige effektivitet, i deres effektfulle kraft, i deres presise rytme, i både lyd og bilde, tenker vi mer på Spielberg enn vi tenker "Norsk film".
I visse scener underveis over Stillehavet, lar regissørene kameraet bevege seg opp over skyene, opp blant stjernene, vi ser det hele utenfra. Det er et meget dristig grep, men de lykkes med det.
Denne produksjonen er den dyreste i norsk filmhistorie, en virkelig stor og vågsom satsing. Resultatet er blitt en meget severdig film. En filmatisk skulptur av et filmdrama, som samtidig er en gobelin av historie: Ren historie, vitenskapshistorie og kulturhistorie.
Kanskje dristig å si, men undertegnede tror faktisk denne filmen, på sikt, vil festne seg i norsk — og internasjonal bevissthet som "Et norsk nasjonalepos".
Gå og se den!