I forhåndsomtaler av denne forestillingen er vi blitt forespeilet en moderne versjon av «Et dukkehjem». Stykket skal dessuten ha fått tilført en ny dimensjon ved at begge hovedrollene, Nora og Torvald Helmer, spilles av unge skuespillere med bakgrunn fra andre kulturer, Nasrin Khusrawi med iransk bakgrunn og Kadir Talabani fra Irak.
Premieren onsdag kveld innfrir ikke. Det foregår på scenen i Kildens teater- og operasal, ja – på scenen, denne gang er nemlig hele publikum plassert oppe på scenen i et dobbelt amfi der spillet foregår i midten og så vidt jeg skjønner er vi omtrent 160 publikummere på hver side, vaglet på campingstoler, og alle ser og hører godt. Men sitter godt? Når forestillingen ikke innfrir er det fordi den verken er særlig moderne eller har fått en ny dimensjon.
Moderniseringen virker påklistret og utvendig. Det begynner langsomt med en sang der publikum skal være med å kompe sammen med en gitar, og så synger skuespillerne etter hvert versene. Det er sikket bare jeg blant publikum som ikke kjenner sangen fra før, og som sitter og verker etter å komme i gang. Og vi kommer jo i gang. Etter noen minutter overtar Ibsen. Nora kommer inn, tyggende på de velkjente makronene. Torvald roper fra kontoret, kommer inn og avslører at lerkefuglen enda en gang har vært ulydig. Både spiser hun seg fet og setter penger over styr.
Og vi får hele Ibsens mesterverk. Langt på vei er det godt fremstilt og godt spilt av de unge skuespillerne. Khusrawis Nora blir strålende i de alvorlige øyeblikk. Talabani gjør Torvald noe endimensjonal, men trår til mot slutten, i det avgjørende og endelige oppgjøret med Nora vokser han og blir noe mer enn den litt kjedelige ektemannen han har vært tidligere. Ulrik Waarli Grimstad gjør rollen som doktor Rank med en utkrøpen verdighet og Johannes Blåsternes er nesten litt for snill og medgjørlig som den desperate sakfører Krogstad. Kristine Lindes rolle er fint ivaretatt av Ida Elise Broch, men hun er holdt mer i bakgrunnen enn man ofte ser i andre oppsetninger.
Det hele foregår i et slags østlig-inspirert interiør, vakkert og funksjonelt, med persiske tepper, puter og en sjeselong som blir alt for flittig brukt. Det er tross alt mange Ibsen-replikker som ikke egner seg servert liggende. De krever en stående person. Og regien lar skuespillerne velte seg på gulv, oppføre seg som fjortiser med dansebevegelser og utrop som fuck you. Det er så påfallende at jeg mistenker regien for å skulle tekkes et ungt publikum mer enn å spille Ibsen.
Det eneste punkt hvor jeg fornemmet noe av den påståtte nye dimensjon ved stykket, er når Torvald på slutten utbryter: Der er ingen mann som ofrer sin ære for den man elsker. Det er en replikk som går rett inn i diskusjonen omkring æresbegrepet i de østlige kulturer. Men den er jo Ibsens og har sånn sett ikke noe med flerkulturelle skuespillere å gjøre. De fineste øyeblikk i forestillingen, og der er en god del av dem, skjer når skuespillerne får lov å sitte tett sammen og «tale sammen» som det heter hos Ibsen, nært og alvorlig. All staffasjen rundt kunne jeg godt vært foruten.