Kristiansand Symfoniorkester dirigert av Manuel López-Gómez
Musikalsk leder: Berrak Dyer
Figaro: Richard Immerglück, Susanna: Alice Privett, Almaviva: James Harrison, Rosina: Sky Ingram, Marcellina: Susan Moore, Cherubino: Sian Cameron, Bartolo: Andrew Tipple, Basilio: William Morgan.
Figaros bryllup , denne klassiske forviklingskomedien som Mozart gjorde udødelig opera av, er i Kilden blitt en sann fest for folk flest. En trenger ikke være spesielt operakyndig for å glede seg over dette. Men det hjelper hvis en har litt sans for verbal humor, vel anrettede stilbrudd og god, gammeldags forviklingskomikk. Og så er det naturligvis en fordel å like Mozart som i denne operaen faktisk er på sitt aller mest elskelige. Det formelig svulmer av deilige arier, orkestrale raffinementer, og aller mest noen velkonstruerte ensemblenummer som kan ta pusten fra flere enn sangerne. Dirigent Manuel López-Gómez holder helheten suverent i sine hender. Han utfordrer både musikere og sangere med godt driv og tempo. En gang i blant glipper det slik at de på scenen henger litt etter.
I Kilden er handlingen løftet inn i vår tid . Greven er blitt filmregissør, den hotteste i Hollywood, og grevinne Rosina hans forsømte make. Figaro er regiassistent og Susanna er sminkør. Pasjen Cherubino er blitt praktikant, og når han i originalen blir sendt i militæret, blir han her sendt til innspilling av en krigsfilm i Bodø. Denne omplasseringen av miljø og roller er meget godt gjennomført, til ytterste konsekvens, og gjør faktisk handlingen både troverdig og ikke minst forståelig. I 2016 er forhold mellom overordnet og underordnet mer begripelig enn forholdet mellom adel og tjenerskap på 1700-tallet.
Ensemblet , i helhet hentet fra England og Popup Opera, er tvers igjennom solide. Dyktige sangere som også kan skuespill gjør at forestillingen både musikalsk og dramatisk-komisk holder høyt nivå. Noen øyeblikk blir magiske på grunn av sanglig og orkestral prakt, for eksempel tilgivelses-scenen helt mot slutten. De fire hovedrollene herr og fru Almaviva og det vordende ektepar Susanna og Figaro gjøres av fremragende stemmer.
Det synges originaltekst på italiensk . Og det begriper de fleste av oss lite av. Harry Percival har laget tekster som komprimerer operateksten, og moderniserer den. Annabelle Despard har oversatt dem til norsk på en særdeles freidig og bramfri måte. Disse tekstene projiseres rundt omkring på vegger og bakvegger. Aldri før har jeg opplevd at selve tekstingen i så høy grad bidrar til forståelse, og enda mer til underholdning. Det er frekt og freidig, det er fullt av underfundig humor. Det løfter forestillingen mange hakk og gjør den tilgjengelig for folk flest, nemlig.