Kristiansand symfoniorkester: Ingar Bergby, dirigent.
Scenografi: Milja Salovaara
I hovedrollene: Eir Inderhaug, Øystein Wiik, Jørn-Bjørn Fuller-Gee og Ulla Marie Broch.
Vakker musikk velter opp av orkestergraven. Hovedrollen Maria er ivaretatt av den som her til lands trolig er den aller beste til akkurat dette nå: Eir Inderhaug sprudler, leker og danser, men fremfor alt synger hun så det kiler i hvert øre i salen, og Rodgers og Hammersteins udødelige Sound of Music-sanger får nytt liv denne våren i Kildens teatersal. Syv barn er med, hele tiden med Ina Maria Brekke som eldste datter, ellers med tre skiftende lag av de yngre. Og hvis de to neste er like gode som de som sang premieren lørdag kveld, så er det nær sagt helt utrolig hvor gode barne— og ungdomsstjerner vi har her i byen, og hvor godt drillet de er både i sang, dans og scenisk nærvær.
Se stor bildeserie fra forestillingen ovenfor!
Sound of Music ble en stor opplevelse slik den fremstod på premieren. Det slår en gammel kjenning av musikalen at den har tålt tidens tann. Den musikalske oppbygning er genial. De visste hva de gjorde, både Richard Rodgers med melodiene, og Oscar Hammerstein med tekstene, den gang på slutten av 1950-tallet da de skrudde sammen denne historien, bygd på historiske begivenheter. Så ble den også en av musikal— og filmhistoriens største suksesser. En av nøklene ligger i det lett tilgjengelige og i den utspekulerte repetisjonen av det mest iørefallende.
Ikke ett øyeblikk savnet jeg Julie Andrews i denne sammenheng. Eir Inderhaug gjør susen. Og den som aldri har sett filmen eller hørt musikken før, vil fort kjenne seg hjemme. Komponisten visste hvordan han skulle fange publikum. Ikke mye er nytt i andre akt, musikken er allerede kjent for oss etter første akt. Det handler ikke om musikalsk tørke, snarere om kløktig oppbygning av et musikalsk drama. Den norske oversettelsen av teksten, ved Ragnar Olsen, fungerer utmerket og de fleste aktørene har en forbilledlig tekstuttale, enten de synger eller snakker.
Øystein Wiik har scenisk pondus og musikalsk rutine til å gjøre maksimalt ut av den egentlig nokså begrensede sang-rollen som kaptein von Trapp. Jørn-Bjørn Fuller-Gee synger ikke i det hele tatt, men gjør maximalt (!) ut av rollen som Max von Detweiler, denne ideologiske vinglepave og politiske analfabet som bare er ute etter rike venner. Musikalsk og som skuespiller gjør Theodor Helllwig i rollen som Rolf, nazisten som av kjærlighet til Liesl redder familien i fluktens time, en flott figur.
Scenograf Milja Salovaara har latt scenen dominere av en gedigen trapp omgitt av noe som nærmest likner på sørlandske knauser. Dette er fjellet. Det skifter farge og endrer seg, det er alper, det er herskapsbolig, det er festivalscene. For meg blir det likegyldige knauser. Jeg savner spisse alper. Jeg savner herskapsboligens festivitas. Men det fungerer, og det støtter illusjonen som ellers skapes ved andre effekter. Men apropos andre effekter: Hvorfor skal nazisten herr Zeller (Even Rasmussen) ha dagens tyske flagg på brystet? Det er historieløst. Og hvordan i all verden har man kommet til at abbedissen kan velsigne og vie et ektepar? Vi er jo i et katolsk land.