Fortellingen om Dyrene i Hakkebakkeskogen er, i likhet med stykkene om Karius og Baktus og Folk og røvere i Kardemomme by, blitt folkeeie gjennom flere generasjoner. De er blitt en del av den norske felles arven, hverken mer eller mindre. Det skal derfor godt gjøres å skape nye oppsetninger av dette stoffet som avviker særlig fra «originalen», ikke minst fordi både Thorbjørn Egner og hans etterkommere verner strengt om opphavsmannens idealer og ideer.
Riksteatret i Samarbeid med Agder Teater har gjort noen forsiktige, men ganske i øyenfallende, og enda mer iørefallende, forandringer. Musikken, skapt av Egner og Christian Hartmann i fellesskap, er nyarrangert og orkestrert for symfoniorkester av Trond Lindheim, spilt inn av Kristiansand Symfoniorkester under ledelse av Rolf Gupta. Dette er et løft. Klangbildet er stort og flott, og arrangementene er fulle av frydefulle små hint til musikk en vanligvis ikke forbinder med Hakkebakkeskogen, kanskje mest til glede for den oppmerksomme forelder med musikkinteresse.
Sangene er gjennomgående lagt i et lavere toneleie enn vi er vant til, ofte i et toneleie som passer småbarn dårlig, og dette blir en utfordring når det inviteres til allsang, synes jeg, og undres hvorfor man har valgt dette.
Klatremus entrer scenen på sparkesykkel. Espen Bråten Kristoffersen gjør en livlig og morsom figur i denne rollen, og han står godt til Ole Martin Aune Nilsen som Mikkel Rev. Det er vel disse to rollene som er mest takknemlige i den forstand at de innbyr til å spille ut, kanskje til og med overspille – noe de to gjør til jublende barnefryd i publikumsrekkene. Andre «brudd» med tradisjonen er en museballett med dukker, og ikke minst Karius og Baktus lille gjesteopptreden for å annonsere pausen. Ellers er tablåene ofte slik vi har sett dem før, mot en scenografisk bakgrunn vi derimot ikke har sett. Men den fungerer fint med sin utstrakte utnyttelse av mulighetene i bevegelig lys. Masker og kostymer er holdt i god Egner-tradisjon, noe som øker gjenkjennelsen for alle som opplever dette.
Det hele er snilt, vennlig, optimistisk, humanistisk og lett tilgjengelig både for barn og voksne. Som voksen synes jeg nok det kunne bli stillestående mot slutten av første akt, men det tok seg veldig godt opp i andre akt. De ni skuespillerne/dukkespillerne gjør en flott innsats, men det hadde ikke vært meg i mot om de hadde blitt utfordret til å sprelle litt mer i den retning Mikkel Rev og Klatremus gjør det. Ungene rundt meg hadde det veldig moro, og de nølte ikke med å svare når de fikk spørsmål fra scenen, eller ble bedt om å rope på noen. Med dette som hovedarrangement på den store teaterscenen, tror jeg Kilden kan gå en god sesongavslutning i møte.