Å blande blod med humor er ikke vellykket. Det blir kjedelig.
Stilbrudd er vår tids virkemiddel; blanding og overcross. Sånt kan gi spenst og berikelse, men er en krevende øvelse. Å krysse humor med detektivarbeid er å undergrave selve leserkontrakten, den som sier at «dette er heavy greier som skal tas på alvor». Mord pleier å være det, både i virkeligheten og i fiksjonens verden. Men denne tredje krimboka til Knut Nærum mangler denne dimensjonen; (jeg har ikke lest de foregående).
Når forfatteren i tillegg er en kjent moromann og satiriker, blir den kunnskapen et filter en leser all litteratur av ham, også krim. Og konseptet med voksne nordmenn som driver med voodoo, kan vanskelig tas på alvor.Dermed vil man måtte lese ganske langt inn i boka før man får dannet seg et slags svar på om forfatteren vil vi skal ta på alvor det han skriver, eller om han vil vi skal oppfatte det som en spøk. For boka kan svært godt leses som en karikatur over krimbøkene til eksempelvis hans forfatterkollega Hans Olav Lahlum.
Både skrivemåten (den er noe mer ledig), plottet og bruken av en Watson-liknende lett naiv, mannlig jeg-forteller som er intellektuelt underlegen sin «sjef» egner seg som en slags parafrase over Lahlums bøker.
Men så er humoren ikke åpenbar nok, ikke tydelig nok, til å fungere som parodi, så da må en som leser forandre innstilling og ta dette som en bok som faktisk skal fungere som krim.
Men da blir den kjedelig, for den mangler spenning. Her skapes ingen forventning, vi rives ikke med i frykt, vi gis ingen identifikasjon med noen av personene, og hovedpersonen selv beskrives som en fyr uten særlig kontakt med sitt eget følelsesliv eller forhold til andre, slike som mannlige, norske forfattere i etterkrigstiden har yndet å skildre.
Selv om den mannlige jeg-personen virker gammeldags, er folk i boka opptatt av glutenfrie kjeks, de slår opp på snapchat og de sender sms-er i fleng. Uten at den blir spennende av den grunn.
Boka er spekket med morsomme språkbilder som: «Tunge skyer drev som døde brennmaneter inn over byen», og med avstandstagen til miljøet som skildres: «Champagne er det nærmeste borgerskapet kommer narkotika», der en av figurene «så ut som han tilhørte VIP-avdelingen på en countryfestival».
Men som krim fungerer den dårlig.