Hovedbudskapet i boka hennes er at demokratiet og friheten er truet av islam og at vi står ovenfor en sivilisasjonskamp, som kan få fatale konsekvenser. Når en leser Storhaugs bok med bildene fra terrorhandlingene i Paris friskt i minne, må en holde tunga rett i munnen. Hun skriver; «Det pågår en krig i Europa. Ikke en konvensjonell krig. Det pågår en krig mellom demokratiske frihetsverdier og barbariske verdier». Før fornuften melder seg, kjenner jeg som leser en dragning mot å akseptere Storhaugs trusselbilder og advarsler. Det er en helt naturlig menneskelig tilbøyelighet i møte med det som truer oss å stigmatisere og forenkle.
Storhaug tegner bilder som advarer om en krig mellom sivilisasjoner. Men når dette underbygges med personlige erfaringer og svært selektive referanser, som for eksempel referanser til Youtube klipp, så blir argumentasjonen veldig unyansert. Storhaug skriver godt. Det er fin flyt i teksten, som er spekket med egne erfaringer fra i alt 17 reiser til Pakistan. Storhaug har også besøkt innvandrergettoer i Marseilles og Malmø, og de personlige erfaringene formidles på en levende måte.
De utgjør samtidig en svakhet ved boken når de tas til inntekt som generelle sannheter om islam som en trussel for samfunnet. Spesielt når hun beskriver situasjonen i innvandringstette forsteder i Frankrike med groteske eksempler på massevoldtekter, forsøpling og kriminalitet, hvor det trekkes en årsakssammenheng til islam. Her beveger forfatteren seg på en farlig vei.
I realiteten beskrives her i hovedsak generelle forhold som utenforskap, rus, arbeidsledighet, psykiatri og rasisme. Storhaug klarer ikke på en overbevisende måte å underbygge påstanden om at islam er fellesnevneren. Forfatteren overser hvordan feilslått politikk, sosioøkonomiske forhold og søken etter identitet og mening kan være konkurrerende årsaksforklaringer til problemene hun presenterer som en trussel fra islam.
«Islam Den 11. landeplage» bør leses som en debattbok, hvor forfatteren gir uttrykk for sine tolkninger av virkeligheten, og det er viktig at også Hege Storhaugs stemme får ytre seg i et demokrati. Som forfatteren selv advarer mot i boken, er det for enkelt å avskrive slike stemmer ved å plassere dem i båser som islamofober eller rasister. Storhaugs bekymringer deles av mange og bør tas på alvor.
Dersom boken kun leses av den voksende menigheten av lesere som ukritisk tolker islam som en trussel ut fra en forenklet «oss-dem» tankegang, så er boken mindre viktig. Da bygger den bare opp under fordommer og frykt.